Kan du si litt om din motivasjon for å starte Øveriet for 20 år siden?
Jeg jobba som frilansmusiker på den tiden, og øvde i mange øvingslokaler rundt om i byen. Det bygde seg opp en frustrasjon hos meg over tid, fordi det ikke fantes gode øvingsrom noe sted. Det var spesielt 3 ting jeg bet meg merke i.
1) Ingen øvingsrom var bygget for å være øvingsrom. Det var bomberom, gamle kontorer, lagerrom, fabrikker osv som bare var gjort om midlertidig. Stort sett hadde musikerne gjort alle tilpasninger selv, noe som førte til dårlig lydisolasjon og akustikk, null ventilasjon og ingen HMS.
2) Ingen steder hadde noen tydelig ansvarlig som sørget for renhold, vedlikehold, nøkler etc., og som man kunne henvende seg til hvis man lurte på noe eller noe måtte fikses.
3) Det ble lagt ned øvingslokaler hele tiden. Jeg hørte stadig om venner som ble kastet ut fordi øvingslokalet skulle bli boliger eller kontorer. Musikere var kasteball mellom ulike midlertidige løsninger, og det var kjempevanskelig å finne seg noe nytt når man ble kasta ut.
Dette var de 3 viktigste faktorene som førte til at jeg ønsket å etablere et øvingssted som var bygget for formålet, med lang leiekontrakt og forutsigbarhet for musikerne, og med en struktur hvor jeg kunne være et tydelig mellomledd mellom gårdeier og musikere. Jeg opplevde at det siste var veldig viktig – både for gårdeier som fikk én å forholde seg og ikke hundre, men også for musikerne, som fikk en «likesinnet» som kunne representere deres interesser i møte med eiendomsbransjen.
Dersom du skal trekke frem noe av det viktigste du har lært. Hva ville det vært
Jeg vil trekke frem tre ting.
Det aller viktigste tror jeg må være å aldri glemme hvorfor man holder på med det man gjør. Etter hvert som Øveriet har vokst, har det oppstått behov for omstilling på mange områder. Slike omstillingsprosesser og nye hverdager kan lett føre til at fokuset endrer seg. Og selv om fornyelse også er viktig for å ikke stivne, har jeg lært at det å holde den opprinnelige drømmen i live er det som gjør at det er verdt å holde på med dette. Drømmen om å skape noe som gir varig endring og bedre rammevilkår for band, musikere og artister. Jeg tror heldigvis at ankeret mitt har forholdt seg ganske stabilt gjennom 20 år i all slags vær
For det andre så er en av forskjellene mellom Øveriet og flere lignende steder som har forsvunnet etter 5-10 år i stedet for å vokse, at Øveriet ikke startet med et ønske og behov for et eget øvingslokale/studio for meg personlig. Mange slike steder drives av musikere som også er brukere av lokalene. Dette kan fungere for noen, men jeg har sett at det i mange tilfeller har ført til konflikter og frustrasjon. Både fordi drift av produksjonsanlegg ikke er det man egentlig har lyst til å holde på med, men også fordi man stadig må bytte hatter i møte med bandkolleger/venner/leietakere/kunder (mange er alt dette samtidig). Det er ikke så lett å opprettholde et godt miljø innad i bandet eller over en kaffekopp i fellesarealene, når økonomien til øvingsanlegget er skjør fordi mange av de du møter i gangene ikke har betalt leia på flere måneder. Slike rollekonflikter tror jeg har tæret på motivasjonen til mange som har startet opp et øvingsanlegg-initiativ med gode hensikter.
Den avstanden jeg har hatt til «grasrota» på Øveriet, tror jeg har vært viktig for at jeg skal orke å holde på. Samtidig har jeg innsett de siste årene at avstanden har blitt for stor (eller egentlig alltid har vært for stor), og det jobber jeg målrettet med å endre, ved at Øveriet mer aktivt engasjerer seg i både øvingshverdagen og den utøvende praksisen til musikerne på huset.
Det tredje jeg vil trekke frem er noe så kjedelig som økonomi. Da jeg startet i 2006, var målet at regnskapet skulle gå i null, og lønn var ikke et aktuelt tema. Men jeg skjønte ganske raskt at alle, også musikerne, er tjent med at Øveriet har en økonomi som tåler svingninger. Jeg så også den enorme interessen og pågangen fra folk vi måtte sette på venteliste, og skjønte at musikkbransjen er tjent med at Øveriet har økonomisk mulighet til å utvide. Etter 7-8 år skjønte jeg også at jeg ikke kommer til å orke å holde på hvis jeg ikke kan ta ut lønn og kutte ned på musikervirket mitt og spesielt all reisingen. Så Øveriet har gradvis økt leieprisene for å ta høyde for disse faktorene.
Jeg har ingen økonomi- eller businessutdanning. Så jeg lærte på den harde måten at det ikke er et lineært forhold mellom vekst i omfang, og vekst i kostnader. Hver gang vi økte antall rom og band med 10 %, kunne jeg øke min stilling med 10 %. Men til slutt gikk ikke det lenger, og da er det ikke så lett å ansette en person i 10 % stilling og få noe fornuftig ut av det – det må en høyere prosentstilling til. Et annet eksempel: CRM-systemet Øveriet startet med var et Excel-dokument som stadig este ut. Til slutt var ikke det holdbart lenger, og vi måtte investere i et profesjonelt CRM-system som kostet penger. Dette er to av mange slike eksempler, og alle disse omstillingene har påvirket økonomien vår. Vi har vært nødt til å justere leieprisene i takt med denne økonomiske terrassedynamikken.
Øveriet har fortsatt moderate priser, og egentlig mener jeg at leieprisene våre er veldig lave, hvis man tar i betraktning alt det man får i tillegg til et lydisolert og akustikkbehandlet rom med god ventilasjon. Det er et viktig mål for oss å fortsatt holde leieprisene på et moderat nivå.
Kan du skrive noen ord om den voksende ventelisten og en etterspørsel som alltid er høyere enn tilbudet?
Det har vært to drivende faktorer som har ført til at ventelisten vår stadig har vokst, til tross for at vi jevnlig vasker den. For det første så legges det ned øvingslokaler jevnlig. Sist ute nå var CK2, gamle NISS. Musikerne i de 14 øvingsrommene pluss de mange studioene der hadde levd med kort leiekontrakt og oppsigelsesvarsel i mange år, men den endelige beskjeden kom i desember 2025. De måtte flytte ut i april i år fordi gården skulle rives og bygges om til noe som antakelig gir høyere økonomisk avkastning. Dette førte til at Øveriet fikk et ras med henvendelser fra fortvilte musikere på CK2, men vi har aldri noe ledig. Så ventelista fikk mange nye navn. Dette har skjedd veldig mange ganger i løpet av de siste 20 årene.
For det andre så er det nesten aldri noen som sier opp leiekontrakten sin på Øveriet. Rommene går som regel i arv til en annen person i kollektivet, i de sjeldne tilfellene hvor den som sitter som ansvarlig for kontrakten flytter ut. Jeg liker jo å tro at dette skyldes at folk trives hos oss, og det tror jeg de gjør. Men samtidig finnes det jo ikke så mange alternativer
Øveriet eier ikke bygget selv og driver uten offentlig driftsstøtte. Hvor sårbar er egentlig denne driftsmodellen ?
Det er to store utfordringer med denne modellen. Den ene er at vi verken har kontroll over levetiden på det vi har bygget opp, eller langsiktig kontroll over driftskostnadene. På Øveriet har vi vært flinke til å reforhandle leiekontrakten med jevne mellomrom, og sånn sett hele tiden skjøvet problemet foran oss. Men leiekontrakten har en ende, og vi er forberedt på en skikkelig smell den dagen det skjer. I verste fall blir alt vi har bygget opp avviklet når leiekontrakten utløper, fordi vi risikerer at den nye leieprisen blir for høy til at modellen vår blir bærekraftig.
Det andre problemet med at vi ikke eier, er at finansiering til nye investeringer er krevende fordi banken ikke kan sikre lån i fast eiendom. Dette har jeg løst ved å bruke min egen og mine foreldres bolig som sikkerhet for Øveriets lån, med de privatøkonomiske konsekvensene det har ført med seg. Dette er jo ikke bra, først og fremst fordi det er prinsipielt problematisk at så viktig kulturell infrastruktur som øvingsrom og studioer er avhengig av at privatpersoner må ta denne typen ekstrem risiko – uten egentlig å ha noen økonomisk gulrot i andre enden. Men også fordi modellen stanger i taket etter hvert.
Dersom Øveriet må legge ned driften, tror jeg det ville vært intet mindre enn en katastrofe for musikkmiljøet og kulturlivet i Oslo. Det er vanskelig å se for seg at særlig mange av de 1300 musikerne som er faste brukere av Øveriet, hadde klart å finne seg et alternativ. Jeg tror konsekvensen ville vært en ganske umiddelbar nedgang i antall konserter og utgivelser fra band og artister i Oslo, et fattigere kulturliv og et stort antall Oslo-borgere som blir litt mindre lykkelige.
Vil du kommentere noen av funnene i rapporten?
Det har vært skikkelig inspirerende å lese denne rapporten. Temaer som mental helse, inkludering, sosial utjevning og bærekraft hadde nok ikke så stor font i ordskyen da vi planla Øveriet i 2005 Men gjennom årene har vi gradvis blitt bevisst på den bredere rollen Øveriet har i musikeres liv og hverdag. Det at så mange rapporterer om at tilbudet vårt øker livskvaliteten og tilfører stor verdi til lokalsamfunnet, er oppløftende og er en påminnelse om hvor viktig det er, det vi holder på med. Og når hele 90 % svarer at de øver mer regelmessig (=mer) på grunn av tilbudet på Øveriet, viser jo det at vi også i stor grad har oppnådd det opprinnelige hovedmålet vårt.
Samtidig er det noen av funnene som viser at vi fortsatt har mye å jobbe med. En kvinneandel på bare 15 % er nedslående, men dessverre ikke overraskende. Vi har et ganske stort jazzmiljø på huset, i denne gruppen er andel kvinner betydelig høyere. Men innen pop-, rock- og metallrelaterte sjangere har vi som samfunn, inkludert Øveriet, fortsatt en jobb å gjøre for å gjøre musikerlivet mer attraktivt og tilgjengelig for kvinner.
Det at bare 5,5 % av Øveriets brukere er under 25 år, er også et faresignal som vi tar på alvor, selv om det delvis kan forklares med at mange yngre har tilgang på gratis øvingsrom via studier etc. Vi er i gang med tiltak for å rekruttere flere unge – jeg ønsker og tror at Øveriet kan spille en viktig rolle i å bygge bro mellom generasjonene i musikkbransjen.
Er det et problem at øvingslokaler er en så usynlig del av kulturlivet?
Det er et kjempeproblem! Men kanskje ikke så rart – øvingsrom og øvingssituasjonen er nok den minst glamorøse delen av kulturlivet. Hos oss går artistene uten sminke, og de øver på ting som fortsatt ikke låter akkurat slik det skal. Jeg tror ikke det er så lett å lage click-bait av øvingslokaler, for å si det sånn.
Musikerne og artistene selv har som regel mer enn nok med å skape engasjement rundt sin egen utøvende virksomhet. Jeg tenker at de skal få lov til å bruke energien sin på å utvikle kunsten og ferdighetene sine, og så kan vi som tilhører apparatet rundt heller bli flinkere til å synliggjøre denne delen av økosystemet.
For min del har det vært et stort savn i mange år, å ha mer kontakt med likesinnede i bransjen. Hvis vi som arbeider med utvikling og forvaltning av kulturproduksjonslokaler organiserer oss, tror jeg vi med samlet stemme kunne ha klart å skape oppmerksomhet og interesse, både hos politikere og næringsliv, og innad i de mer glamorøse delene av kulturlivet
