Einar Sneve Martinussen
I denne artikkelen oppsummerer vi dag 2 av Kulturarenakonferansen 2026
Under den andre dagen på Kulturarenakonferansen 2026 delte vi tema og innhold i parallellsesjoner i fire ulike rom på Sentralen.
Tematikken var spisset noe mot ulike målgrupper, men alle kunne bevege seg fritt mellom de ulike sesjonene.
De ulike parallellsesjonene var BRUKERNE, BESLUTNIGSTAKERNE, BYGGEKLOSSENE og WORKSHOP
Les oppsummering fra dag 1 her
Bilder fra Beslutningstakerne i Forstanderskapssalen
Dagen i Forstanderskapssalen startet med lanseringen av to helt nye rapporter. Telemarksforskning la fram Å få endende til å møtes: Organisering, samarbeid og robusthet i lokale kulturarenaer. By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet presenterte Behovet for kulturlokaler: En kunnskapsoppsummering.
Hvorfor er det viktig å vite hvilke lokaler kulturlivet bruker der man bor? Med den nye kulturloven må kommuner og fylkeskommuner ha oversikt over lokalene og planer for å møte kulturlivets behov. Egnede og tilgjengelige kulturarenaer er et viktig rammevilkår for kulturfrivilligheten og for kulturlivet ellers.
I denne sesjonen fortalte NOKU hvordan kommunene kan innfri kulturlovens krav. Kulturalliansen delte erfaringer fra kartleggingen av kulturarenaer i 98 kommuner. Sesjonen ble avsluttet med en samtale der Jonas Høgset (Møre og Romsdal musikkråd), Stein Christian Midling-Jenssen (Agder fylkeskommune) og Kjetil Wevling (Bærum kommune) delte egne erfaringer.
Mye av det vi i ettertid kaller vellykket kulturinfrastruktur, sto ikke i noen plan da det oppsto. Det kan være en festival eller et kunstnerkollektiv som tok initiativ, en ildsjel som skapte en ny arena for barn og unge, eller et teaterlag som tok over et nedlagt lokale. Det kan også være øvingsrommet i den gamle fabrikken eller kulturaktører som fant et rom og fylte det. Alt dette vokste fram nedenfra.
Kommunens verktøy er derimot i hovedsak laget for det planlagte. Samtalen dreide seg om hvorvidt det er mulig å planlegge for det som ennå ikke står i planen, og hvordan det kommunale systemet kan legge til rette for det som vokser fram. Også kommunens egne initiativ mangler ofte en ramme fra idé til gjennomføring. Kulturarenaer faller dessuten mellom stoler: mellom kultur, plan og eiendom, og mellom næring og oppvekst.
Panelet diskuterte hvordan en medvirkning som leter etter framtidige behov, og ikke bare dagens, kan se ut. De så også på hva som er den beste måten å få et grasrotinitiativ gjennom det kommunale systemet i dag, og hvordan man kan skape bedre prosesser som gir rom for det uplanlagte.
I samtalen deltok Filip Eidsvåg (Det Umulige Huset), Toril Skram (kultursjef i Kristiansund kommune) og Albert F. Helmig (Aarhus Volume). Karoline Birkeli-Gauss fra Våre steder var moderator.
Regjeringen arbeider med en nasjonal kulturarenastrategi. Den skal bidra til at flere får tilgang til egnede, åpne og inkluderende kulturarenaer over hele landet. Strategien skal legge til rette for bedre bruk av eksisterende bygg og lokaler og styrke utviklingen av framtidens kulturarenaer. Den skal også bidra til at offentlige virkemidler gir størst mulig effekt.
Som avslutning på Kulturarenakonferansen inviterte Kultur- og likestillingsdepartementet til et innspillsmøte ledet av statssekretæren. Møtet bygde på tre ting: kunnskapen som er samlet inn så langt i strategiarbeidet, erfaringene som ble delt gjennom konferansen og perspektiver fra sentrale fagmiljøer.
Kulturrom presenterte hovedfunn fra sitt kunnskapsgrunnlag om kulturarenaer, med vekt på kunnskap, kompetanse, planlegging og medvirkning. Bufdir og Kulturdirektoratet la fram sentrale funn om universell utforming, tilgjengelighet og inkludering i kulturlokaler. Til sammen dannet disse kunnskapsgrunnlagene rammen for diskusjonene.
Målet var ikke først og fremst å finne nye utfordringer, men å diskutere hvordan målene for strategien kan nås. Deltakerne ble invitert til å teste og videreutvikle kunnskapsgrunnlaget. Diskusjonen tok for seg hvordan man kan få mest mulig ut av dagens ressurser og løse oppdraget med bedre kulturarenaer lokalt. Den handlet også om hvordan kunnskap om kulturarenaer kan økes og spres, og hvilke plattformer som egner seg best for kunnskap og veiledning. Videre ble det diskutert hvordan man kan sikre bedre medvirkning i planprosesser og hvordan kompetansen kan utvikles. Til slutt så deltakerne på hvilken kunnskap som fortsatt mangler, og hva de ulike aktørene selv kan bidra med.
Les mer om kulturarenastrategien på regjeringen.no.
Dagen i Kronesalen startet med lanseringen av kapittel 3 i håndboka Kultur i eksisterende bygg. Kapittelet handler om organisering, eierskap og drift. Nora Dyrvik, arkitekt og rådgiver i Kulturrom, har skrevet håndboka for å styrke bestillerkompetansen i kulturfeltet. Hun vil at kulturaktørene skal vite hvilke spørsmål de bør stille til arkitekter, håndverkere, kommuner og banker.
Kapittelet beskriver 51 eksempler fra hele landet.
– Jeg tror på eksempelets makt. Og det er viktig å si at det ikke finnes én riktig modell for noe prosjekt, sa Dyrvik.
Hun beskrev fire brikker som må på plass: eieren, drifteren, brukerne og finansieringen. Den siste er en direkte konsekvens av de tre andre.
– Endrer du én brikke, så påvirker det de andre, sa hun.
Dyrvik gikk gjennom de vanligste organisasjonsformene: stiftelse, aksjeselskap, forening og samvirkeforetak. Hun viste også fem modeller for eierskap, fra at kulturaktøren eier bygget selv til at flere eiere går sammen. Eksemplene spente fra Bergen Kjøtt og Hausmania til Perleporten i Honningsvåg og Munken i Arendal, som ble kjøpt for én krone.
Hun la vekt på at mange faste kulturarenaer har startet som festivaler, blant dem Slipen Scene, Svømmehallen Scene i Bodø og Die Tankstelle i Molde. En festival er en god måte å teste om et lokale faktisk kan brukes til kultur. Hun oppfordret også til å lære av hverandre.
– Det er lettere å få en kommune med på laget hvis man kan vise til hva noen et annet sted har gjort, sa Dyrvik.
Endre Grønnslett fra Slipen Scene fortalte hvordan Blåfrostfestivalen på Rognan i Saltdal gikk fra å låne et gammelt båtverft til å eie det. Kommunen har knapt 5000 innbyggere.
– Vi må aldri glemme hva vi driver med. Vi har skapt en arena for å få disse øyeblikkene, sa Grønnslett.
Fra 2011 holdt festivalen til i verftsbygget uten leiekontrakt eller intensjonsavtale.
– Vi bare begynte å pusse opp. Vi laget, uten å tenke over det, et kulturhus, sa han.
Da festivalen ble avlyst under pandemien, stengte kommunen bygget. Etter valget i 2023 kom dialogen i gang igjen, og festivalen fikk kjøpe de rundt 3500 kvadratmeterne for 50 kroner. Kjøpet hadde en klausul om at bygget skal brukes til kultur i minst ti år. Eierskapet ble avgjørende.
– Da vi fikk eierskap, fikk vi muligheten til å gjøre omreguleringen og bruksendringene og få klareringene på plass, sa Grønnslett.
Slipen ble gjenåpnet med dispensasjon i 2025 og hadde 91 arrangementer i fjor. I desember fikk stedet 15 millioner kroner fra SpareBank 1 Nord-Norge. Planene omfatter universell utforming, ny hovedinngang, heiser, kunstgalleri, kinosal og et livssynsnøytralt seremonirom. Målet er å bli regionalt kulturhus for Salten. Arbeidet skjer steg for steg, med gjenbruk og dugnad. Grønnslett trakk fram den 74 år gamle frivillige Evert, som møter opp kvart over åtte hver dag.
– Vi har gått fra å være en hjørnesteinsbedrift til å være grunnsteinen i kulturlivet og sjelen i bygda, sa han.
Einar Sneve Martinussen er førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og kommer selv fra Kirkenes. Han tok utgangspunkt i omstillingen i Øst-Finnmark etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina.
– Vi kan ikke bygge oss ut av dette. Vi kan ikke bare bruke arealplan og plan- og bygningslov. Vi må finne andre verktøy, sa han.
Han pekte på at den sosiale infrastrukturen er i endring.– Vi har færre og færre puber i Norge og flere og flere festivaler. Vi har færre idrettslag og flere løpegrupper. Måten folk organiserer det sosiale livet sitt på, er annerledes, sa Martinussen.
Under Barents Spektakel gjorde han og teamet en forlatt Shell-stasjon i Kirkenes om til Heija Bar i fire dager. Utgangspunktet var spørsmålet «Hva om alt kan bli en bar?». Pølsedisken ble scene, og bomberommet i kjelleren ble klubb. Kirkens Bymisjon arrangerte lunsjkaraoke, og ordføreren sto i baren.
– Det vi driver med her, er egentlig en form for vertskap, sa Martinussen.
Han mente midlertidighet har verdi i seg selv, ikke bare som et steg mot noe permanent. I Finnmark er det for få folk til den tettheten byplanleggere snakker om.
– Kanskje må vi tenke på fellesskap som en tidsdimensjon og ikke som en romlig dimensjon, sa han.
– Vi har gamle Rema-butikker, forlatte postkontor, nedlagte svømmebasseng og forferdelig mange rådhus til overs i Norge.
Samfunnshuset på Nesodden har vært et sted for kultur siden det sto ferdig i 1963. Nå skal det rehabiliteres som en del av et større skoleprosjekt. I stedet for å bygge nytt skal skole og kulturliv dele de samme arealene.
Veslemøy Spieler fra Nesodden kommune og kulturrådgiver Nils Gunnerud tok publikum med inn i prosjektet. De fortalte om kommunens planer og om arbeidet med å tilpasse bygget for kultur. Sentrale spørsmål var hvordan man får sambruken til å fungere, og hvordan man ser verdien i å bruke det man allerede har.
Martin Revheim, forfatter av Martins metode – en nevrotikers guide til prosjektarbeid, snakket om alt som skjer før et prosjekt har blitt et prosjekt. Han viste til forskningen til Bent Flyvbjerg. Den tyder på at bare rundt 0,5 prosent av store prosjekter holder både tid, budsjett og ønsket resultat.
– Svaret er ikke mangel på prosjektverktøy eller dårlige Excel-ferdigheter. Det er rett og slett menneskelig overoptimisme, sa Revheim.
Han anbefalte å bruke tvil som metode og å oppsøke kritikerne tidlig.
– Jeg ringer dem jeg er mest redd for, først, sa han.
Revheim etterlyste også en motvekt til de glansede mulighetsstudiene.
– Jeg skulle ønske at vi alltid hadde en umulighetsstudie i tillegg til mulighetsstudien. Poenget er ikke å drepe ideene, men idéarbeid uten virkelighetsforankring er fantasier.
Han foreslo å sette et spørsmålstegn bak hvert tall i budsjettet, fordi et budsjett er en antakelse og ikke et faktum. Han minnet om at dørene lukkes etter hvert som prosjektet går framover.
– Bad news er good news så lenge døra faktisk er åpen, sa Revheim.
Han avsluttet med spørsmålene han mener alle prosjekter bør stille tidlig: Hva er egentlig oppgaven? Hvorfor må akkurat dette prosjektet gjennomføres? Hvilke valg lukker hvilke dører, og må de tas nå?
– Vi kan nesten ikke kontrollere noe som helst, men vi kan påvirke nesten alt.
De fleste som etablerer et kultursted, gjør det for første gang. Samtalen handlet om hvordan man tar gode valg uten å være profesjonell byggherre, og om når noe er godt nok. I panelet satt Iren Førland (Kulturbanken Bryne), Bård Støfringsdal (Norconsult) og Martin Revheim (Ferd Eiendom).
Panelet var enige om at det viktigste arbeidet skjer tidlig, og at det starter med å kartlegge behovet.
– Det er ikke nok å tenke at dette er en superidé som alle vil ha. Du må vite at alle vil, sa Førland.
Like viktig er det å avklare forventningene før valgene låses.
– Det handler kanskje om å drepe noen drømmer, men det er bedre å gjøre det tidlig, sa Støfringsdal.
Revheim fortalte at Sentralen startet med en pilot for å se hvordan lokalene faktisk ble brukt. Han advarte samtidig mot å bruke trinnvis utvikling som en måte å utsette vanskelige beslutninger på.
– Hvert trinn må tåle at du står på det, sa han.
Øvingsrom, studioer, atelierer og verksteder er der mye av kunsten blir skapt, men de er lite synlige og forsvinner gradvis fra byene. Byråd for kultur og næring i Oslo, Mehmet Kaan Inan (H), innledet samtalen. Deretter delte Mina Weider (Nordveien utøverfellesskap), Steffen Håndlykken (Kulturrådet), Magnus Westgaard (Øveriet) og Jonas Barsten (OLYP) sine erfaringer.
Flere i panelet hadde bygget opp produksjonslokaler på egen risiko, med lån sikret i egne boliger og i mange år uten lønn. Felles for dem var at lokalene stadig står i fare for å forsvinne når leiekontrakter går ut eller eiendommer skal utvikles.
– Det eneste vi vil, er å jobbe der vi bor, sa Weider.
Panelet var enige om at det viktigste er varig tilgang til lokaler, ikke flere tilskudd.
– Jeg ønsker meg ikke driftstilskudd. Jeg ønsker meg langvarig tilgang til lokaler til en overkommelig pris, sa Westgaard.
Byråden oppfordret kulturfeltet til å gjøre seg mer gjeldende i byutviklingen.
– Er det én ting idretten er god på, så er det å skrike høyt, sa Inan.
Samtalen ble ledet av Toril Skjetne, generalsekretær i Kulturvernforbundet. Forbundet har 34 medlemsorganisasjoner, rundt 2600 lokallag og 270 000 medlemmer, som til sammen legger ned rundt 7 millioner frivillige timer i året.
– Uten deres innsats ville veldig mye ha gått tapt, sa Skjetne.
Eirik Bøe fra Fortidsminneforeningen understreket hvor langsiktig kulturvernet tenker.
– Vi er ikke et treårig prosjekt. Vi er 1844 til nå, sa han.
Bøe advarte mot å gjøre kulturminner til kulisser i nye utbygginger, der det ikke lenger går an å forstå hva bygget var.
– Man må finne en balanse som gjør at man fortsatt forstår hvor man er i verden.
Håkon Sæther er kulturutvikler ved Blaker skanse i Lillestrøm kommune. Anlegget er fra 1680-tallet og ble fredet i 2018. Besøkstallet har økt fra 5000 i 2023 til 15 000 i 2025. Til neste år åpner restaurant, kafé og galleri. Frivillige, historielag, hagelag og kunstnerfellesskapet Kunstskansen er helt sentrale.
– Vi står skulder ved skulder, arm i arm og hånd i hånd, sa Sæther.
Han mente at vernet setter premissene for innholdet, men at innhold må til.
– Det må ha innhold. Hvis ikke blir det stående på rot og sakte forfalle.
Berit Skarholt fortalte at Vålerenga vel og Etterstad vel overtok Etterstadgata 6 fra Oslo kommune 26. august. Det var 4,5 år etter det første møtet med kulturbyråden. Bygningene er fra 1890-årene og har stått tomme siden 1996. Med 7,35 millioner kroner fra Sparebankstiftelsen DNB skal forbygningen settes i stand først.
– Vi tar i bruk et kommunalt bygg som har stått i forfall i nesten 30 år. Vi løser et problem for kommunen, og vi skaper et sted for nabolaget, sa Skarholt.
Både Sæther og Skarholt beskrev dialogen med vernemyndighetene som god.
– Nå kan vi starte for alvor, sa Skarholt.
Hvilke utfordringer møter kulturfrivilligheten når kulturlokalene ikke er universelt utformet og tilgjengelige for alle, og hvilke muligheter finnes? Dette var tema for en samtale mellom Noregs Ungdomslag, Kulturalliansen og Annett Garvik fra Bergen Kjøtt.
Noregs Ungdomslag har 312 lokallag som arrangerer kulturaktiviteter over hele landet. Det aller meste skjer i ungdomshus som lokallagene stort sett eier selv. Mange av husene er rundt 100 år gamle, og det kan være krevende å oppgradere dem slik at de oppfyller kravene til universell utforming. Samtalen tok for seg hvorfor det er slik, og hva som skal til for at alle kan være med på aktivitetene.
Kulturalliansen er paraplyorganisasjonen for kulturfrivilligheten, med 34 medlemsorganisasjoner innen alt fra kor, korps, dans og teater til kulturarv, gaming og husflid. Tilgang til egnede og tilgjengelige lokaler er en sak hele feltet er opptatt av. Siden 2017 har Kulturalliansen kartlagt kulturlokaler i kommuner over hele landet. I 2025 publiserte de en samlerapport fra 98 kommuner. Året før kom Telemarksforskings rapport Har kulturfrivilligheten rom for alle?, som bygger på dataene om universell utforming fra denne kartleggingen. I samtalen løftet Kulturalliansen fram de utfordringene frivilligheten oftest møter når den leter etter lokaler som er både egnet og tilgjengelige.
Bergen Kjøtt i Skuteviken er en gammel fabrikk som først produserte margarin og senere kjøtt. I dag huser den 85 musikere og artister. Den samarbeider også med en rekke musikk-, teater-, kor- og billedkunstorganisasjoner i Bergen og Vestland som ikke har eget visningsrom. Annett Garvik er tilgjengelighetskoordinator på Bergen Kjøtt. Hun fortalte hvordan de jobber for bedre adkomst til alle deler av den gamle fabrikkbygningen, slik at alle kan oppleve og utøve kultur der.
Kan ett lokale brukes til både kor, kino og karate? Flerbruk er ofte selve premisset for kulturrom. Erfaring viser at det fungerer og er både økonomisk og bærekraftig, men et sted går grensen. Denne sesjonen forsøkte å finne ut hvor.
Jon G. Olsen snakket om skolen som kulturarena. Han tok opp hva som skal til for at offentlig finansierte skolebygg kan brukes til flere formål i flere timer av døgnet. Hans Peter Jensen fra Creative Technologies presenterte deretter Kulturhuset og Bygdehuset 2.0, en rapport om flerbruk fra Norske kulturhus og Film & Kino. Sesjonen ble avsluttet med en samtale om løsninger for flerbruk.
Akustikk er avgjørende for hvordan det oppleves å være i og bruke et lokale, både til musikk og andre formål. Men hvordan synliggjør man verdien av noe som er usynlig? Og hvordan kan varierbar akustikk skape muligheter og bidra til flerbruk?
Sesjonen tok opp tråden fra «Sambruk – merbruk – flerbruk» og gikk dypere inn i hvordan både fysisk og elektronisk varierbar akustikk kan gi mer bruk av nye og eksisterende rom. Akustiker Magne Skålevik viste eksempler på begge typer tiltak. Han fortalte om hvor utbredt de er, og om erfaringene så langt med elektroniske etterklangsanlegg sammenlignet med fysiske løsninger. Deretter fulgte en samtale med Kåre Nordseth om erfaringer fra praksis.
Et yrende uteliv er mer enn fest og moro. Klubber og konsertscener skaper arbeidsplasser, gjør byene mer attraktive og formidler kultur. De gir også betydelige inntekter til hotell-, transport- og serveringsnæringen. Likevel er klubbkulturens plass i byene under press, og rammevilkårene blir stadig strammere.
Samtalen tok for seg hvordan det står til med klubbscenen og utelivet i Oslo i dag. Panelet diskuterte hvem som er vinnerne og taperne i dagens marked, og hvilke utviklingstrekk som venter. De så også på hva som skal til for at klubbkulturen blir en sterkere samarbeidspartner i byutviklingen, og hvordan tettere samarbeid mellom uteliv, kulturaktører, næringsliv og myndigheter kan gi et mer levende byliv.
I samtalen deltok utelivsaktør Paal Mangerud, Selena Sefany fra MUNCH og Eivor Evenrud, bystyremedlem for Oslo Ap.
Boplikten for prester i prestegårdene opphørte i 2015. Siden har de fleste prestene flyttet ut. I dag leies presteboligene ut som boliger og til samfunnsnyttige formål som kultur og skole, mens noen står tomme.
Allstad jobber aktivt med ny bruk av prestegårdene de eier, og ønsker flere samfunnsnyttige formål inn i dem, blant annet kulturfrivilligheten. På flere prestegårder har husflidslag allerede flyttet inn. Der driver de med ulike håndverksteknikker, formidling og annen aktivitet.
Turid Kolstadløkken, direktør for prestegårdsavdelingen i Allstad, fortalte om arbeidet og om tankene for videre utvikling av prestegårder til kulturformål. Elin Flaaten fra Asker husflidslag viste hvordan det er å holde til på Asker prestegård. Samtalen ble moderert av Ellen Krageberg fra Norges Husflidslag.
Konferansen hadde handlet mye om brukerne av kulturarenaene: dem som skaper aktivitet, engasjerer seg frivillig og fyller husene med innhold. Men skal kulturarenaer holde seg levende over tid, trengs det også noen som kan bidra når pengene ikke strekker til.
Sparebankstiftelsene er blant de viktigste av disse hjelperne. De gir millioner av kroner til lag, organisasjoner og kulturaktører. Pengene går til alt fra rehabilitering og oppgradering av gamle hus til nye kulturarenaer, utstyr og aktivitet.
Samtalen tok for seg hva som skal til for å få støtte, og hva stiftelsene ser etter når de vurderer søknader. Men den handlet ikke bare om penger til å bygge eller rehabilitere. Kanskje viktigst er det som skjer etterpå: om man klarer å skape aktivitet, engasjement og eierskap som gjør at huset faktisk blir brukt i mange år framover. Panelet diskuterte hva som kjennetegner de gode prosjektene. De så også på hvordan eiere, frivillige, kommuner og stiftelser kan spille hverandre gode, og hva som skal til for å ha levende kulturarenaer i framtiden, både i storbyene og i små lokalsamfunn.
I panelet satt Hallvard Klakegg fra Sparebankstiftinga Sogn og Fjordane, Jomar Ertsgaard fra Sparebankstiftelsen SMN og Anne Ekenes fra Sparebankstiftelsen DNB. Med var også Vilde Fjeldheim Wold fra SpareBank 1 Nord-Norge. Stiftelsene har ulike geografiske nedslagsfelt og ulike erfaringer, og samtalen fikk fram både felles erfaringer og ulike perspektiver.
Se intervjuer med kulturministeren, deltakere og bidragsytere i årets aftermovie!
Les mer
Les mer
Les mer
