Intervju: Sceneskifte for Nordic Black Theatre

Cafeteateret er et hvitt, klassisk utført bygg på Grønland. På utsiden av bygget bølger knallrosa vimpler med navnet på teateret seg, og inne i salen er det stablet trestoler av ulik type med fløyelstrekk på setene. 

– Nå er vi da i Hollendergata 8, på et hus som også kalles Caféteateret. Vi har holdt på i 30 år, vi startet i 92, da på Parkteateret og var der i ti år før vi måtte ut derfra. Så vi kjøpte teaterbåten MS Innvik og lå på Oslo havn i ti nye år før det kapittelet endte. 

– Vi fant Caféteateret som da var til salgs, kjøpte det – og har nå vært her i tolv år. Parkteateret var slitent  og Innvik var en rusten holk, så det å komme til dette vakre bygget var en kontrast. Vi har i normale år en 350-400 arrangementer, det er en tredjedel teater, tredjedel konsert og en tredjedel andre ting. 

Det forteller Jarl Solberg, daglig leder på Nordic Black Theatre på Grønland. Sammen med Cliff Moustache (som er kunstnerisk leder) har han vært med helt fra teaterets start på 90-tallet og helt til i dag. Teateret er helt avhengig av å kunne søke støtte til slike store innkjøp, ettersom det er vanskelig å finne råd til det ellers. Nå er det plassert en rekke hvite høyttalere ute i rommet som passer inn i den gamle metodistkirken som nå er Caféteateret. 

– Det som går igjen, hvertfall i vår verden,  er at alle mangler rom å jobbe i, alle mangler rom å spille i. Vi har alltid vært veldig greie med å la andre bruke våre rom. Vi har begrenset med penger, så vi kunne latt rommene stå avstengt fordi vi ikke har råd til å gjøre ting. Men vi har valgt en annen strategi, vi deler rommene våre, vi lar folk bruke dem. Folk som har lite penger skal få lov til å ta de i bruk for lite penger. De som har penger synes vi også det er helt ålreit at er med å betale inn i kassa for å holde det gående. 

Det er ofte mer enn ett arrangement til dagen på Nordic Black Theatre, og noen ganger mer enn to. Det krever mye av et team som skal holde huset både fysisk og teknisk tilpasset til så mange forskjellige ønsker og krav.

– Vi har et ganske kult nabolag, for de fleste klagene starter med  “Vi er fantastisk glade for at dere er her, men vær så snill: enten demp dere eller lukk vinduene”, sier Solberg. 

Innenfra høres svak kontrabass- og flygelmusikk, og man kan tenke seg at lydnivået kan stige kraftig dersom forsterker og PA blir koblet på. 

–Fordelen med et lite rom er jo at det grenser for hvor mye man kan dra inn i rommet, men da er det utrolig viktig at grunnstrukturen er på plass. Jeg fleiper av og til med at vi skal ha tusen arrangementer i året, da rister de på hodet, mine arbeidskollegaer. 

Jarl Solberg ler litt av tanken på oppgitte kollegaer. 

– Dette lar seg ikke gjøre hvis det ikke hadde vært for at Nordic Black Theatre består av folk som strekker seg langt og som jobber enda hardere for å få det til. 

Lydtekniker Lunga Majola sier at rommet kan rigges helt om på tre kvarter om man vil. Balkongen kan bli scene, og scenen kan bli sitteplasser. Derfor var det viktig for NBT at et PA-system kunne tilpasses alle disse forskjellige situasjonene. 

– Da jeg begynte her i 2018 var lyden et problem. Det føltes ikke som lyden kom seg rundt i rommet, og jeg klarte ikke å naturlig gli inn i publikum. Det manglet den følelsen av å være i sentrum av opplevelsen og det å bli en del av rommet, slik man ofte gjør på konsert eller forestilling. 

Det forteller hussjef Sarah Rezayat. Hennes jobb er å passe på at huset alltid er klart for både gjester, tilreisende kunstnere og musikere, og at alt er på plass når de forskjellige arrangementene tar sted. 

På grunn av dårlig tilpasning og alder har NBT byttet ut PA-systemet med midler fra Kulturrom. Det nye systemet er hvitt for å passe inn i salen, og er plassert slik at de harde flatene ikke reflekterer og skaper støy. I tillegg er de bedre plassert rundt i lokalet, forteller Rezayat. 

– Da vi endret PA-systemet og plasseringen av høyttalerne følte jeg endelig at lyden kunne bevege seg rundt slik den skulle. Jeg kunne kjenne at den gikk fra det ene øret til det andre. 

– Lyd er også essensielt for framføringer, spesielt på Nordic Black Theatre, siden vi har live-musikk. Jeg kjente virkelig en forskjell etterpå, sier Rezayat. 

På veggen i trappen henger plakater fra tidligere oppsetninger, blant annet Kafkas Prosessen og De Usynlige, i tillegg til kunstutstillinger, festivaler og egenproduserte oppsetninger. 

– Én ting jeg elsker med dette rommet er at man kan gjøre hva man vil med det. For eksempel: Jeg arbeider også med kunstutstillinger, og vi kan ha installasjoner her også. Det er det ikke så mange teatere som kan gjøre. Rommet er et utstillingsvindu for nye talenter, og vi ønsker å vise frem arbeidet deres så mye som mulig. Vi kan også ha forestillinger for barn her: da fjerner vi bare alle stolene, siden ingenting er fastmontert, sier Rezayat. 

Både på scenen og bak scenen er det unge freelance-kunstnere. Fordi det ikke finnes penger nok til å ha et fast ensemble, er kontaktnettverket stadig viktigere for å nå ut til folk med prosjektene. 

– Det at studenter kan komme hit og være på teateret og på Grønland, og sette opp sine egne forestillinger, det er bra for både dem og for oss. Vi har vårt eget lokale til å ha prøver og øving, og så kan vi rigge om rommet og ha konserter eller andre arrangementer på kveldstid. Det at huset er laget slik gjør at vi har mange muligheter, forteller Rezayat.

Sammensetningen av publikumsmassen på Nordic Black kan variere fra dag til dag, og prosjekt til prosjekt, avhengig av hva som skjer. Mangfoldet i publikummet er noe Solberg setter stor pris på. 

–Det er jo en del unge folk som både bruker stedet, på scenen og bak scenen og foran scenen forsåvidt. 

Solberg utdyper: 

– Det som kjennetegner NBT er at vi har et ungt og mangfoldig publikum, et ungt ensemble og unge kunstnere som kommer fra litt overalt. Vårt forte er at dette er organisk utviklet hos oss. Vi er relevante for unge folk, vi forteller historier og formidler musikk som speiler det mangfoldige miljøet som er her. 

Mens Kulturrom er på besøk, øver skuespillerne inne i Caféteateret til oppsetningen av Giovanni’s room, et skuespill av forfatter og borgerrettsaktivist James Baldwin. Mens de har prøver, går en regissør energisk rundt i rommet, peker på skuespillerne og sufflerer. 

– Det stykket satte vi opp for første gang i fjor på Oslo Pride, men det er alltid fint å gjøre ting flere ganger, også fordi det var tjåka fullt av publikummere da.

Det skal Solberg få rett i; alle forestillingene ble utsolgt i forkant.