Kulturlivet er best i klassen på gjenbruk av eksisterende lokaler!

Trondheim har mål om å være en sirkulær by. Når kulturlivet tar i bruk gammel bygningsmasse skjer dette i praksis. Hvordan sikrer vi gode kortvarige eller langvarige løsninger som både skaper god byutvikling og sikrer langsiktighet for byens kulturliv? Hvordan kan tilskudd til mulighetsstudier for grønnere lokaler fra Kulturrom bidra til at det finnes enda bedre løsninger for kulturlivet og lavere klimaavtrykk?

Som det ble sagt fra scenen innledningsvis «Det her er det hotteste temaet som kommer til å være og blir diskutert i årene fremover i Norge!»

Trondheim står overfor en spennende utfordring og mulighet: Hvordan utvikle nye bydeler der kulturlivet spiller en nøkkelrolle gjennom revitalisering av gammel bygningsmasse? Dette skaper ikke bare levende byområder, men også bærekraftig byutvikling. Med deres egne erfaringer fra transformasjonsprosjekter, kunne arkitektene Silje Grandetrø Ulstad og Are Bergerud dele god innsikt i hvordan kultur er med på å forme fremtidens bybilde.

«Vi vet at byggenæringen står for 40% av klimautslipp på verdensbasis, så dette er et felt hvor vi virkelig kan gjøre mye godt – og mye vondt. En lett konklusjon å trekke er at vi må bruke den bygningsmassen som står. Generelt så er kulturfeltet best i klassen på transformasjon og gjenbruk av bygningsmasse. Vi kan bare spekulere i hvorfor det er sånn, men økonomi er selvfølgelig en stor del av det. Kanskje er kulturaktører ikke like kresen? Kanskje er man mye mer kreativ og oppfinnsom i bruken.», forteller Are Bergerud

Arkitektene trekker frem Rotvoll kunstnerkollektiv, Havet Arena, Musikkbyen Trondheim, USF Verftet og Tou Scene som eksempler der kulturlivet har flyttet inn i eksisterende lokaler og spart flere tonn CO2 ekvivalenter.

Rotvoll kunstnerkollektiv  – 402 tonn CO2 ekv.

Havet Arena – 303 tonn CO2 ekv.

Musikkbyen Trondheim – 335 tonn CO2 ekv.

USF Verftet – 3 216 tonn CO2 ekv.

Tou Scene – 2 899 tonn CO2 ekv.

Til sammen utgjør dette 9709 tonn kilo CO2-ekvivalenter.
«Det er et stort tall og man kan omformere det til 29 966 artister som blir flydd tur retur Oslo – Trondheim i forbindelse med Trondheim Calling. Da kan vi arrangere ganske mange flere festivaler!», meddeler Silje Grandetrø Ulstad

Are Bergerud avsluttet med å understreke at «Kulturens bidrag til en sosial dimensjon og sosial bærekraft i et område er helt essensiell.» 

Tou scene i Stavanger ble trukket frem som et godt eksempel på hvordan kulturen kommer inn i områder som ikke er veldig attraktive og transformerer hele bydeler ved å gi liv til eksisterende lokaler. Per Arne Alstad er daglig leder på TOU i Stavanger Øst og har gjennom de siste 20 årene jobbet med å skape unike publikumsopplevelser og fasilitere for gode produksjonsforhold for kunst og kultur i oljebyen.

Stavanger Øst var på et tidspunkt rangert som den verste slummen i Norge på 70-tallet, dette var et byområde ingen turte å bevege seg innenfor. I nyere tid har kommunen satt i gang grep for å gentrifisere området og skape en byfunskjon. Kunstnere ble invitert inn i området og fikk jobbe fritt. Det ble etablert produksjonslokaler og scener, men publikum uteble i starten.

Alstad jobbet på denne tiden i kommunen med kulturell infrastruktur og forteller at det skapte en slags eksotisk holdning til byområdet:
«Dette er ikke noe nytt. Det er sånn det har vært i Europa siden slutten av 1700-tallet. Kunsten kommer inn i et område som skal varmes opp, og så blir skviset ut etterpå. Men i Stavanger Øst var forskjellen at vi bet oss fast!»

Jeg kom fra kommunen og dermed hadde jeg hele nettverket i kommunen. Det er det jeg tror var på mange måter suksessfaktor i forhold til utviklingen av øst for det var åpne kanaler hele veien og vi snakker veldig lett og vi hadde felles mål» 

Til tross for riving av store bygningsmasser i området, gikk Stavanger kommune inn for at Tou Scene skulle bli værende. Alstad understreker viktigheten av god dialog og samarbeid med kommunen:

«Man må ha stayerevne, men også en vertskommune som aksepterer at her er det noe positivt som er i ferd med å skje.»

Alstad snakket også om at CO2-ekvivalentene knyttet til å rive Tou og bygge leiligheter hadde vært en interessant øvelse. Det var den opprinnelige planen for området, før kunsten «bet seg fast»: «Tou har 120 cm tjukke betongvegger! Hva er det avtrykket? Det skulle jo egentlig jevnes med jorda og bygges leiligheter, for leiligheter er den enkleste måten å tjene raske penger på.»

Videre i samtalen hadde Erlend Mogård-Larsen mange tanker rundt kulturens innvirkning på byutvikling. Han er en kulturell altmuligmann med en rekke roller i norsk næringsliv. Han har startet opp en rekke festivaler og var blant annet primus motor ved oppstarten av bylarm i 1997. I dag jobber Mogård-Larsen primært som leder av kulturavdelingen på SALT Art&Music i Oslo og HAVET i Trondheim – og har med sine prosjekter innen kulturlivet hatt en aktiv rolle i å utvikle nye bydeler og arenaer.

«Det er det her som er bærekraft og det er dette her som er byutvikling. Samspillet mellom kunstnere og kreative industrier som får utvikle seg og starte publikumsrettede prosjekter fra dag én, uten at man skal sitte å vente på et kulturhus som skal bygges om fem år. Når det endelig åpner dørene, er det allerede for sent – tiden har forandret seg og ingen har råd til å gå inn i lokalene og leie for det er rett og slett for dyrt!» sa Mogård-Larsen og fortsatte om hvorfor det også er viktig for de aktuelle kommunene:

«Jeg tror at akkurat det å få prøve seg fram i byutviklingsprosjekter, det er det mest lønnsomme en kommune faktisk kan gjøre. Både i forhold til miljøet, men også i forhold til det kreative miljøet i byen. For sånne prosjekter er samlende!»

Som førstemann i et område har en mulighet til å være leken, jobbe med miljøet og skape noe nytt. Mogård-Larsen forteller videre at det kan være vanskelig når en opplever at etatene ikke forstår hva prosjektet handler om.
«Det er et læringsprosjekt hvor også vi må lære å kommunisere med alle rundt, sånn at de skal forstå at dette prosjektet er faktisk noe byen har ønsket. Det er ikke vi som har kommet hit og for å kapitalisere på et område. Dette her er noe vi skal gjøre i fellesskap. Gjennom kulturprosjektene har vi muligheten til å påvirke den fremtidige byutviklinga»

Alstad føyer til: «Når du er først ute i et byutviklingsprosjekt, så har du full frihet. Og den kreativiteten som kommer med det, med alle kunstnerene som søker til prosjektet, er helt voldsomt fantastisk å se på altså. Det blir sånne kreative prosesser som er helt avsindig.»

Panelet diskuterte videre rundt fordeler og ulemper ved permanente løsninger og midlertidige løsninger. For er det sånn at permanent, alltid er det riktige?

Fra arkitektenes ståsted, kan det være en fordel for noen prosjekter i det frie kulturfeltet å satse på midlertidig bruk av eksisterende bygningsmasse. Her er det mange muligheter å finne: «Det er ikke alle prosjekter som trenger å ha like mye forutsigbarhet. Det trenger ikke være permanent. For eksempel her på Nyhavna er det mye potensiale. Det er mye bygg som skal rives eller utvikles og det er satt veldig tentative datoer for når det skal utvikles. Det kan gjerne være 6 år og da signeres ikke nye kontrakter, for plutselig kan det skje om to år. Det er noe vi har møtt på stadig vekk, at dersom man setter fristen litt lengre frem, så får man «brukt opp» bygget», forteller Arne Bergerud

Videre kan det understreke et behov om mer rom for kultur: «Da kan kulturen få lov å gå inn og «herje» med bygget i et par år og kanskje finner man da ut at dette tilbudet må inn i området. Man finner ut av at det trengs en ny permanent plass til det og man har fått stresstestet området på hvordan det jobber sammen med kulturen og om det er riktig tilbud.»

Basert på egne erfaringer mener Mogård-Larsen fra SALT og HAVET, at de fleste kunstnere kan ha godt av noe forutsigbarhet: «Det er ingen av de som kommer til å nekte for 8 år eller 10 år. Problemet her er at hvis man for eksempel har tre måneder eller to år. Jeg har gjort veldig mange prosjekter og startet veldig mange festivaler, jeg vet at det kan ta tre år før du kommer dit at du kan lære ditt eget produkt å kjenne. For du skal bli kjent med vær og vind, årstider, publikum, forestillinger og alle dere praktiske problemene som oppstår i den fasen. Og så skal du få det til å fungere. Det tar også en del tid. Så gir man trygge rammer, så kan man sette seg ned og sammen skape magi. Det viktigste i sånne prosjekter er å gi tillitt.»

Med SALT i Oslo opplevd Mogård-Larsen at etter 8-10 år var det midlertidige prosjektet så vellykket at det ble værende: «Det som skjer nå i Oslo er at man har begynt å bruke det begrepet midlertidig permanent. Når vi startet Salt i 2016 så hadde vi 2 års kontrakt. Nå er det snakk om en permanent midlertidighet. Så lenge prosjektet virker la oss fortsette med det, men dersom det ikke virker lenger bør man komme seg ut! Dette er en tillitsbasert og organisk måte å jobbe med byutvikling på. Dessuten er det den billigste måten for kommunene, for da låser man ikke seg fast til masta.»

Per Arne Alstad var enig: «Jeg har ikke tro på at en planavdeling kan ta noe initiativ og være dem som tegner ut en plan i forhold til hva slags type kulturprosjekt som skal etableres. Det kommer i neste rekke. Det som kreves det er enten noen ekstreme ildsjeler som har stayer evne eller et relativt fragmentert kunst- og kulturliv som greier å organisere seg, stå sammen og skape de kollektive følelsene som blir den kraftaktøren i en byutviklingssammenheng som gjør at alle sier at «du kan ikke skvise de ut». Da har du lyktes.»

Og videre påpekte han av ved å fokusere på produksjonsmiljøet, ikke bare publikumsfokus, får man bedre gehør: «Jeg har veldig tro på det med med produksjonsmiljøet, for jeg mener i en byutviklingssammenheng, så er det ikke nødvendigvis det som er publikumsretta som er det som er det viktigste. Produksjonsmiljø skaper en voldsom samarbeidsevne. For det har en god evne til å søke samarbeid utover sitt eget fagområde og man tar i bruk naboskapet og dermed så får man jo troen som positive vibber i byutviklingen. Jeg tror det er helt avgjørende. Det er det vi har fokusert på på Tou. Vi ser at vi er først og fremst produksjonshus og vi har i 145 000 kvm totalt hvor 9000 av de et dedikerte produksjon av kunst og kultur Det var suksessfaktoren vår.»

Avslutningsvis kom panelet inn på hvordan vi kan jobbe videre med den kulturelle infrastrukturen og hvordan vi bør fokusere på bærekraftig byutvikling. Silje Grandetrød Ustad trakk frem poenget om at ting ikke bør gå for fort: «Vi må la områdeutvikling gå litt saktere og tørre å senke skuldrene og ikke rive alt for å bygge boliger med en gang. La folk gå inn og la ting modnes lite sakte slik at vi får et lite mer variert bybilde. Og la ildsjelene få komme frem og får plass. Da tror jeg vi får en bedre by.»