Hopp til innholdet

Alle bilder i denne artikkelen tatt av Stian Tandberg

Fra kino til konsertscene: Slik ivaretar Parkteatret akustikken i et 120 år gammelt bygg

Hvordan får man historiske teglvegger og skrått kinogulv til å spille på lag med moderne konsertlyd? På Parkteatret på Grünerløkka kombineres akustisk presisjon med respekt for den gamle estetikken. Resultatet er et av Oslos mest elskede spillesteder og en scene som er et forbilde for gjenbruk av gamle bygg til nye kulturformål.

Parkteatret på Grünerløkka har vært et kulturelt samlingspunkt i over hundre år. Siden åpningen som Grünerløkkens Kinematograf i 1907 har bygget vært kino, revyhus og konsertscene og alltid et sted folk søker seg til for å oppleve noe sammen. I dag er Parkteatret en av landets mest populære scener for rytmisk musikk, kjent for sitt karakteristiske skrågulv fra kinotiden og en atmosfære som både artister og publikum opplever som helt unik.

Men god lyd kommer ikke av seg selv. Tvert imot krever det både teknisk innsikt, respekt for byggets egenart og evnen til å gjøre riktige grep uten å ødelegge sjelen i et historisk rom.

En god opplevelse på scenen og i salen

Akustiker Jens Jørgen Dammerud fra Brekke & Strand møter mange scener som sliter med de samme utfordringene: rom som enten er for livlige, for døde, for små, for harde eller fulle av ekko som forstyrrer både musikere og publikum.

– «Mitt engasjement for akustikk kommer vel mye ut av at jeg ønsker å skape en god opplevelse for de på scenen og de i salen,» forteller han. «Gjerne at det er altfor livlig, eller altfor dødt, er jo klassisk. Eller at det er for lite volum i rommet, sånn at det blir for sterkt. Og at man kan ha forstyrrende ekko.»

For å håndtere slike utfordringer finnes klare rammer. Siden 2014 har bransjen hatt en standard som beskriver hva som er egnet volum og etterklangstid, basert på om rommet skal brukes til forsterket eller akustisk musikk.

– «For å få målt lokalet, så kan man kontakte det lokale musikkrådet og bestille en måling, så man også kan få tilskudd fra Kulturrom,» forklarer han. «Hvis målingene viser at rommet har potensial til å bli bra, da kan man be om en vurdering av fagakustiker som kan komme og gjøre en befaring. Og beskrive en anbefaling til tiltak som man kan få tilskudd fra Kulturrom til.»

De siste fem årene har Parkteatret fått tilskudd fra Kulturrom til  en rekke  tiltak – fra forprosjekt, akustikk og sceneteknikk til reparasjoner og servicerapporter.

Da baren forsvant, ble ekko et problem

En viktig forbedring hos Parkteatret startet nærmest ved en tilfeldighet. Da en stor bar ble fjernet i salen, endret rommet karakter og nye problemer kom til syne.
Hilmar B. Larsen, teknisk ansvarlig, forteller:

– «Vi fjerna en stor bar nede i salen. Og da fikk vi et mer åpent rom med jevnere, likere flater. To harde vegger som står parallelt mot hverandre, vil lage et sånn flutter-ekko.»

Dammerud beskriver hvorfor det oppstår:

– «Når det er mange folk på gulvet her og man står og snakker, så vil jo de refleksjonene kunne dra opp nivåene. Sånn at man føler at man må heve stemmen for å komme over de forstyrrende ekkoene og drive opp lydnivået fra publikum.»

Hilmar forklarer om de akustiske utfordringene de opplevde etter å ha fjernet den store baren i lokalet.

Akustikk uten å ofre identitet

Parkteatret ville ikke løse problemet ved å dempe hele rommet.

– «Vi prøvde forskjellige typer framgangsmåter, men ville også prøve å ta vare på estetikken,» sier Hilmar. «Jeg hadde ikke lyst til å ha noen plater på utsida av de veggene. De veggene er på en måte det vi har igjen av detn originale gamle kino.»

Løsningen ble derfor subtil og gjennomtenkt: å mure ut den nedre delen av veggen med fire grader.

– «Da blir jo noe av lyden sendt mer oppover. Så ikke det går parallelt fram og tilbake,» forklarer han. «Så her ble det en løsning som diffuserte lyden uten å forandre utseendet på veggen. I hvert fall når man ser den forfra, så ser man det ikke.»

Tiltaket ble gjort på én side, ikke begge,  slik at lyden ikke hopper frem og tilbake.
Resultatet er et lokale som bevarer det livlige uttrykket, samtidig som ekkoet er brutt.

En sal som låter forskjellig for ulike sjangre

Parkteatret er i dag kjent for sin litt klangfulle og levende lyd. Hvordan dette oppleves, varierer mellom sjangre.
Jens Jørgen forklarer:

– «De som jobber med rytmisk musikk, synes rommet er passe livlig. Mens de som jobber med akustisk musikk, ser det problematisk. De begynner å lete etter måter å få mer klang. Og så vil de helst ikke mikke opp. I 99 % av tilfellene så ender det opp med at man mikker opp og lager en eller annen elektronisk klangløsning.»

I åresvis har folk samlet seg her

En konsertscene som har respektert det gamle lokalet settes pris på av artister og publikum

Men det har krevd kunnskap og kompetanse

Gamle bygg, nye muligheter

For Hilmar handler gode konsertopplevelser også om atmosfære og historie.

– «Jeg er superfan av å bruke gamle bygg. Et eldre bygg gir meg en følelse av mer trivsel. Jeg syns det er fint, koselig og spennende å være i et bygg som har vært noe før.»

Og det handler også om bærekraft:

– «Og så er det mye bedre bærekraftsmessig. I forhold til å rive og bygge nytt.»

I tillegg har gamle bygg ofte akustiske kvaliteter det er vanskelig å bygge inn i moderne lokaler:

– «I hvert fall her, lydmessig, så er det fornuftig at det er så mye rare vinkler.»

Den kjente Parkteater-følelsen handler også om nærheten mellom scene og sal:

– «Den følelsen av at man står i samme rom som publikum står, for å få den fellesopplevelsen, det anser jeg som en stor suksessfaktor.»

Jens oppsummerer det mange artister etterspør:

– «Mange har ønske på scenen å stå og være en del av den felles opplevelsen. At man er en del av den lyden som publikum er en del av.»

Hilmar setter ord på hvorfor nettopp dette rommet fungerer så godt:

– «Det blir på en måte nye høyttalere. Vegger og tak er høyttalere som spiller lyden tilbake igjen. Det å ha levende musikk inni et rom, det er magisk.»

Se intervjuet med akustiker Jens Jørgen Dammerud og teknisk ansvarlig på Parkteatret i Oslo, Hilmar B. Larsen her!

Publisert: 19.11.2025

Endret: 19.11.2025