I det kombinerte studioet og øvingsrommet er det mye egenlaget dekor. Utstyret der bærer preg av bruk og vedlikehold, med mye teip og klistremerker, og på en av veggene inne i studioet har noen prøvd å henge opp disketter med varierende hell. Det føles som et sted der man fort kan glemme tiden. Noen har teipet opp en død plante på veggen under en fargerik bandlogo.
– For å skape interessant kunst og kultur – det er jo et stort kretsløp, ikke sant. Der er det sånn: Ok, så er det en sånn akademiker som sitter her og finner opp noe ny teknologi. Og så er det sånne DIY-musikere som tester ut det på en eller annen ny måte. De spiller en konsert hvor det kommer fem stykker, og så baller det på seg – til slutt så ender det opp hos kommersielle aktører.
Kristoffer Lislegaard forteller oss om det han ser på som kretsløpet i dagens musikk-økosystem.
– Det å kunne støtte opp under hele kretsløpet: det er fort gjort å tenke på tretoppene og glemme skogen, ikke sant. Noen tror at vi trenger toppstudioer der vi kan ha de aller beste, men da mister du hele utviklingen som fører til de tingene.