Kan tilgang på ledig kulturareal bli den nye kulturelle driftsstøtten?

Utgangspunktet for samtalen var: Vi står i en situasjon der vi på lokalt nivå vil være avhengige av å tenke nytt rundt kommunale investeringer i kultur. Kan tilgang på tomme lokaler til kulturformål bli nøkkelen til framtidens satsing på et levende kulturliv?

Del 1: Casestudier

Karen Sofie Sørensen fra Kulturrom åpnet programposten «Kan tilgang på ledig kulturareal bli den nye kulturelle driftsstøtten?» Hun understreket temaets aktualitet og betydning for kulturfeltet i tiden som kommer. Fire casestudier ble presentert for å vise ulike modeller for samarbeid mellom kommuner og kulturaktører om etablering av produksjons- og visningsarenaer.

Læringsutbytte

For Svømmehallen Scene kommer det tydelig frem hvordan kommunens klare krav om kulturbruk i salgsavtalen og klausulen som gav Parkenfestivalen tid til å utvikle konseptet, var avgjørende. Samtidig problematiseres kommunens beslutning om å selge bygget for så å leie det tilbake.

I Musikkbyen Trondheim fremheves betydningen av at initiativet kom fra musikknæringen selv, og hvordan samarbeidet med kommunen om rimelige og tilpassede lokaler la grunnlaget for en vellykket kulturklynge og eksportsuksess.

Bergen Kjøtt viser hvordan politisk handling for å sikre eierskap og langsiktig kulturdrift, kombinert med offentlig-privat spleiselag, kan gi stor verdiøkning. Samtidig synliggjøres utfordringene med høye driftskostnader knyttet til lån og vedlikehold.

Munken illustrerer godt hvordan dedikerte kulturaktører gjennom å overta bygg for symbolsk sum kan skape nytt liv i gamle bygg. Samtidig fremheves behovet for tettere kommunal oppfølging og kompetansedeling for å lette slike prosesser.

Under følger mer info om de enkelte casene. Illustrasjoner og utregning av CO2-besparelser er gjort av arkitektkontoret BergerudUstad+

Eva Rowson, daglig leder for Stiftelsen Bergen Kjøtt, fortalte om det gamle fabrikkbygget fra 1903, som ble et senter for musikkproduksjon i 2010 og overtatt av Stiftelsen Bergen Kjøtt i 2019. Byrådet i Bergen grep inn for å hindre at bygningen ble solgt til hotell eller kontor ved å etablere en non-profit stiftelse som skulle eie og drive bygningen. Bygget ble dermed reddet fra å bli solgt eller revet. Kommunen eier ikke bygningen, men bidro med 9 millioner i kapital, mens resten ble dekket med lån fra banken og private investorer.

Bergen Kjøtt huser 110 artister, produsenter, filmskapere og andre kulturaktører. De fleste studioene brukes av permanente langtidsleietakere som jobber med musikkproduksjon, komponering, låtskriving, innspilling og DJ-ing.

Kommunen bidro med 9 millioner i kapital, private investorer med 1,8 millioner, mens stiftelsen lånte 21 millioner for å kjøpe bygget til en totalverdi på 30 millioner. På tre år har byggets verdi økt med 8,5 millioner, tilnærmet lik kommunens investering. Da stiftelsen tok over bygningen i 2019, var de årlige rentekostnadene på 800 000 kroner. I 2024 har disse kostnadene økt til 1,6 millioner kroner på grunn av høyere markedsrenter, noe som har skapt større press på stiftelsens økonomi. Bygget har et vedlikeholdsbehov på 15 millioner.

Stiftelsen har sørget for forutsigbare leiepriser og langsiktige kontrakter, slik at leietakerne vet at de kan bli der så lenge de trenger. Dette gjør at leietakerne investerer i studioene sine og bidrar til å produsere fremtidens superstjerner. De har gjort vedlikehold til en integrert del av driften, med investeringer på 15 millioner kroner i blant annet brannalarmsystem, heis og utbedring av vannlekkasjer.

Bergen Kjøtt viser hvordan en gammel bygning kan transformeres til et levende kultursenter. Det handler ikke om rask avkastning, men om å vedlikeholde og bygge et bærekraftig samfunn, miljø og kultur. Prosjektet demonstrerer at investering i gamle kulturbygg er samfunnsøkonomisk lønnsomt på sikt, men forutsetter at vedlikehold ses som en verdiøkende del av driften. Gunstigere lån eller leie fra kommunen kunne lettet situasjonen ytterligere. Bygget er blitt et viktig sted for musikkproduksjon i Norge og står som et forbilde for hvordan man kan investere i kultur.

Marte Gravem Isaksen Musikkontoret Sørf presenterte Munken i Arendal, en tidligere skole fra 1872 som hadde huset kulturaktivitet siden 80-tallet. Da kommunen ville selge i 2020, gikk Sørlandets Kunstnersenter, Agder Kunstsenter, Scenekunst Sør og Musikkontoret Sørf sammen om å stifte MONK AS for å overta driften. De forhandlet med kommunen og fikk først leie bygget kostnadsfritt i ett år, før de fikk kjøpe det for én krone.

Kjøpet kom med begrensninger på lånemuligheter og en tilbakekjøpsrett fra kommunen. De mottar nå 110 000 kroner i driftsstøtte fra Arendal kommune, mens strømregningen alene er på 300 000 i året. De overtok samtidig et stort vedlikeholdsetterslep estimert til flere hundre tusen.

Utfordringer oppsto i dialog med kommunens etater grunnet lav bestillerkompetanse og manglende koordinering. Aktørene etterspør mer oppfølging og kompetansedeling. De har likevel klart å bevare byggets sjel og atmosfære under oppgraderingen, og Munken har nå fått en sentral plass i kommunens nærings- og kulturplaner.

Isaksen påpeker at utviklingen kunne kommet lenger hvis kommunens eiendomsforetak hadde bidratt med ressurser over flere år, særlig innen konseptutvikling og intern kompetanse om brann, energi og byggforvaltning. Dette kunne vært mer verdifullt enn ren driftsstøtte.

Munken demonstrerer hvordan et nedslitt bygg kan gjenopplives gjennom idealisme og samarbeid, men viser også at selv med symbolsk kjøpesum kan drift og vedlikehold by på betydelige utfordringer. Det understreker viktigheten av å både ivareta byggets historie og sikre tilstrekkelig støtte og kompetanse i utviklingen av kulturhus.

Gøran Aamodt presenterte Svømmehallen Scene i Bodø, et nedlagt svømmeanlegg fra 1967 som hadde stått tomt siden 2003. Svømmehallen ble stengt da et nytt badeland ble bygget uten videre plan for det eksisterende bygget. Kommunen vurderte riving, men det var for dyrt. Bygget ble solgt til den private eiendomsutvikleren Ragnvald Andersson i 2015 for 15 millioner kroner. Andersson kjøpte bygget hovedsakelig på grunn av parkeringsplassen og potensialet for boligutvikling.

Kommunen stilte krav om at det skulle være kultur i bygget. Parkenfestivalen tok kontakt med Andersson i 2015 og la inn en klausul om at bygget ikke kunne endres på 18 måneder, slik at de kunne undersøke mulighetene for å utvikle bygget til et kultursted. Dette førte til at Parken hadde tid til å få med andre aktører på å utvikle bygget. De laget planer for øvre etasje med øvingsrom, scene, kontor og filmfasiliteter for ungdom.

I dag er Svømmehallen Scene et samarbeid mellom ideell stiftelse Parken, kommersiell aktør Ragnvald Andersson og Bodø kommune. Ombyggingen kostet totalt 44 millioner, hvorav 32 millioner i selve bygget, delvis finansiert av kommunen. Parkenfestivalen tok over driften av hele svømmehallen fra kommunen. Leieinntektene fra bygget brukes nå av Parkenfestivalen til å finansiere aktiviteten. Kommunen gir i tillegg et lønnstilskudd til Parkenfestivalen fordi de ser at dette sparer kommunen for ressurser, og de har tillit til at Parkenfestivalen leverer et godt produkt.

Avgjørelsen om å la Parkenfestivalen drifte hele svømmehallen kom etter en dialog med ordføreren, hvor de presenterte sine ideer og planer. Det viser at dialog er viktig for å finne gode løsninger.

Aamodt påpekte at det offentlig-private samarbeidet og klare krav var avgjørende, men påpeker at det kanskje ikke var nødvendig at kommunen måtte inn. Han påpeker at kommunen ikke nødvendigvis har god forståelse for hvordan økonomien i kulturprosjekter fungerer. Han gir et eksempel på at kommunen solgte bygget for 15 millioner og leide tilbake for 2,7 millioner over ti år, i tillegg til driftsutgiftene, noe som viser at de kunne ha beholdt bygget og gjort det selv.

Det var uenighet om kravene i TEK17 (tekniske forskrifter) gjaldt for hele bygget. Det endte med at TEK17 gjaldt for deler av bygget, med unntak for andre deler. En person i kommunen mente at TEK17 gjaldt for hele bygget, men en annen kommune kom frem til at dette ikke var tilfellet.

Gøran Aamodt fremhever viktigheten av dialog, samarbeid, og en fleksibel tilnærming til bruk av eksisterende bygg. Han peker også på at det er viktig å forstå både kommuneøkonomi og kulturøkonomi for å skape bærekraftige løsninger.

Jørgen Nordby, prosjektleder for Musikkbyen Trondheim, presenterte et samlokaliseringsprosjekt initiert av musikknæringsaktører i 2014-2015. Prosjektet har resultert i en musikknæringsklynge i toppetasjen på Havnelaget B, med tolv kontorer, et co-work, konferanserom og tolv studioer.

Musikknæringsaktører ønsket å samlokalisere seg for å stå sterkere sammen, og de trengte egnede lokaler. De fant tomme lokaler i toppetasjen på Havnelaget B, som eies av Trondheim havn, som igjen er eid av Trondheim kommune. Dette gir dem en svært rimelig leie. De lave oppstartskostnadene på 1,8 millioner kroner, som til og med er betalt over fem år, viser hvor mye man kan få til med investering i infrastruktur for kulturnæringen. De mottar ikke driftsstøtte, for her er ikke målet å tjene penger.

I dag huser Musikkbyen 30 faste leietakere og har over 50 på venteliste, et tydelig bevis på behovet. Prosjektet har skapt enorm verdi, blant annet ved at en låtskriver gikk fra trygd til millionær på fire år. Musikkbyen er nå Norges største eksportsenter for låtskrivere, spesielt innen K-pop. Dette viser hvordan riktig infrastruktur og miljø kan fremme talent.

De har god dialog med kommunen og Trondheim havn, som gjør at de føler seg trygge på at de skal få være i bygget for alltid, selv med bare femårskontrakt. Jørgen oppfordrer kommunen til å ikke selge byggene sine og å ivareta kultur i utviklingen av Nyhavna. Musikkbyen demonstrerer både kulturlivets betalingsvilje og -evne, og viser hvordan relativt små investeringer i infrastruktur kan gi store resultater.

I panelet:
– Jacob Mæhle, Byråd for finans, Bergen kommune
– Oda Renli, Trondheim kommune
– Runar Eggesvik, Levende By
– Gøran Aamodt, Svømmehallen Scene
– Eva Rowson, Bergen Kjøtt
– Moderator: Karen Sofie Sørensen, Kulturrom

Oppspark: Byråd for kultur, idrett og friluftsliv i Trondheim, Trond Åm hadde et oppspark til samtalen.

Panelsamtale om samarbeid mellom kulturlivet og kommunene

Etter casepresentasjonene inviterte Karen Sofie Sørensen fra Kulturrom til panelsamtale for å diskutere lærdommer og overføringsverdi fra de fire casestudiene, og se på hvordan kulturaktører kan invitere til samarbeid med kommunen om nye kulturrom. Paneldebatten startet med et sentralt spørsmål: Kan tilgang på tomme lokaler bli nøkkelen til framtidens satsing på et levende kulturliv i en tid der kommuneøkonomien er under press? Før panelet fikk ordet inviterte vi kulturbyråd i Trondheim til å komme med et oppspark.

Oppspark

Trond Åm, byråd for kultur, idrett og friluftsliv i Trondheim, reflekterte over en markant endring i byens kulturpolitikk. For ni år siden, under Trondheim Calling diskuterte man kulturens rolle i byutviklingen. Mens kulturaktørene var opptatt av konkrete behov som rimelige atelierer og øvingsrom, dreide den offentlige debatten seg mer om prestisjeprosjekter som konserthus og gallerier. Spørsmålet var om politikerne ville prioritere øvingslokaler og atelierer når kapitalkreftene inntok transformasjonsområdene.

Han har sett en total holdningsendring til kulturens betydning for byutvikling de siste ni årene, med eksempler fra hele landet, ikke minst gjennom de presenterte casestudiene. På Nyhavna er flere bygg nå vernet spesifikt for kulturproduksjon. Dette ble oppnådd gjennom en kombinasjon av:

• Langvarig engasjement fra kulturlivet selv
• Målrettet arbeid fra kommunens administrasjon
• Strategisk bruk av bygningsvern som gjorde lokalene uegnet for andre formål

Et avgjørende vedtak i Trondheim er at alle reguleringsplaner nå må ta stilling til kultur. Dette betyr ikke at det må være kultur overalt, men at kulturens rolle må vurderes aktivt i all byutvikling. Dette sikrer at kultur ikke blir en ettertanke, men en integrert del av planleggingsprosessen. Kommunen planlegger også et ideelt selskap for forvaltning av bygningsmassen og et kulturfond som skal få tilført midler fra eiendomsutviklingen i området.

Åm understreker at kultur ikke bare har en egenverdi, men også smittende effekt på andre områder som byutvikling, helse, attraktivitet og livsglede. Han illustrerer dette med et eksempel fra Trondheim på 80-tallet, der rimelig utleie av tomme kommunale lokaler til MC-klubber, førte til at byen ble MC-hovedstad, noe som viser viktigheten av å tenke over hvordan man gir tilgang til lokaler.

Han påpeker at rimelige lokaler og forutsigbare støtteordninger er grunnleggende for en god kulturpolitikk, men advarer: Selv om kultur kan være lønnsomt for eiendomsutviklere som vil selge leiligheter, gir det ingen garanti for varige kulturtilbud. Det kreves politisk vilje og sterke strukturer. Han etterlyser nasjonale støtteordninger for arenautvikling og bedre bruk av spillemidler til kultur. Bystyret har nylig vedtatt en samarbeidsavtale med et nytt råd for kunst og kultur, med interimsstyre som starter for fullt i april/mai, for å styrke kulturlivets organisering og innflytelse i kommunale prosesser.

Panelsamtalen oppsummert

Karen Sofie Sørensen (Kulturrom) innleder panelsamtalen og stiller spørsmålet om tilgang til tomme lokaler kan være nøkkelen til et levende kulturliv. Hun understreker at kommunene må tenke nytt rundt investeringer i kultur.

Runar Eggesvik (vertskapsarkitekt) påpekte potensialet i å fylle tomme bygg med innhold, men at det kan være utfordringer knyttet til verdifastsetting, økonomi og kommunal forståelse av egne bygg. Han mente også at det er viktig å forstå hvordan kommunen forvalter egne bygg, og at god kultur ofte oppstår i lokaler med lav leie, som over tid kan øke verdien og leiekostnadene. Han påpekte at det å selge bygg med krav om kultur kan være en måte å sikre at kulturaktører får tilgang på lokaler. Han viste også til at mye av problemet til kommunene er vedlikeholdsetterslep på eksisterende bygg.

Jacob Mæhle (finansbyråd i Bergen) fortalte at kommunen har ansvar for en enorm bygningsmasse, men at det mangler en helhetlig plan for bruken av denne. Han pekte på at kultur må være en større del av den politiske agendaen for å lykkes, og at silotankegangen tar livet av kulturen. Han fortalte at Bergen kommune har store økonomiske utfordringer og må gjøre tøffe prioriteringer, og at kultur ofte blir ofret. Han etterlyste nye eier- og driftsmodeller som kan realisere flere prosjekter som Bergen Kjøtt fremfor tradisjonelle kulturhus med lav utnyttelsesgrad. Han påpekte også at etablerte kulturbygg, som Åsane kulturhus, ikke nødvendigvis er hensiktsmessige.

Oda Renli (byplankontoret i Trondheim) snakket om potensialet i eksisterende byområder og hvordan tomme lokaler kan gi et negativt inntrykk av en bydel. Hun mente også at kultur er en viktig faktor for å skape liv i bydelene. Renli pekte på at det er viktig å finne gode modeller og løsninger for å skape aktivitet i tomme lokaler, og at kultur kan bidra positivt. Hun fremhevet at levende byer er trygge og attraktive.

Eva Rowson (Bergen Kjøtt) understreker at investeringer i gamle bygninger er en langsiktig prosess, og at det handler om å bygge et bærekraftig samfunn. Hun forteller at Bergen Kjøtt ble etablert som en non-profit stiftelse for å sikre lave leiepriser, og at det er viktig å finne en balanse mellom inntekter og lån. Hun viser til at kultur inspirerer finansiering og næringsutvikling. Hun peker også på viktigheten av å få støtte fra ulike avdelinger i kommunen. Hun refererer til USF Verftet som et interessant eksempel på forholdet mellom offentlige og private investeringer og hvordan de kan inspirere hverandre.

Gøran Aamodt (Svømmehallen Scene) påpeker at dialog er viktig, men at det er utfordrende å manøvrere i en kommune med skiftende politiske konstellasjoner. Han påpeker også at kommunen kan ha begrenset forståelse for hvordan økonomien i kulturfeltet fungerer. Han forteller at de fikk mer ansvar for driften av Svømmehallen, etter å ha forklart økonomien til ordføreren, noe som førte til at de fikk et lønnstilskudd. Han fremhever at en privat eier tok regningen for oppgradering av Svømmehallen, og at dette var avgjørende for realisering. Han trekker også frem eksempelet med Slipen Scene, der en kommune stengte et hus på grunn av manglende bruksendring, noe som illustrerer hvor viktig det er at kommunen har kompetanse på området.

Utfordringer og løsninger

Runar Eggesvik påpeker at kommunene ofte sitter med et stort vedlikeholdsetterslep. Han trekker frem eksempelet med Gamle Munch hvor de har tatt tilbake huset, men at det har vært lite næringsutvikling. Han påpeker at kulturbruk kanskje bør slippe en del reguleringer, og at det er viktig med en midlertidig bruk med klare føringer fra det offentlige. Han sier at man må tenke annerledes i krisetider. Han understreker at kulturfolk ikke er så krevende leietakere, og at de er fornøyd med et rom der de kan bråke eller søle

Oda Renli forklarer at en langsom transformasjon er nøkkelen til suksess, og at man må se på helheten av bygget for å gjøre TEK17 mer overkommelig.

Jacob Mæhle påpeker at man må oppdatere språket når man snakker om kultur. Han sier at det er viktig å vise politikerne at det er bedre at noe brukes enn at det ikke brukes, og at det er bedre at noen har et produksjonslokale enn at sentrumslokaler står tomme. Han understreker at det er viktig å snakke et fellesspråk med politikerne og at man må vise verdi og merverdi på en annen måte enn bare å vise tilskuddsstørrelser. Mæhle advarte samtidig andre norske kommuner om å forberede seg på tøffere tider. Bergen ligger foran i den økonomiske utviklingen, og kuttene vil ramme kulturfeltet hardt hvis man ikke har sikret handlingsrom og gode modeller i forkant.

Hovedpunkter fra diskusjonen:

• Potensialet i tomme bygg: Flere deltakere understreker at tomme bygg representerer et stort potensial for kulturlivet. Det påpekes at kulturaktører ofte er flinke til å ta i bruk eksisterende bygg, og at dette kan være en god løsning for å sikre vekstvilkår i en presset kommuneøkonomi. Eksemplene med Svømmehallen Scene, Musikkbyen Trondheim, Bergen Kjøtt og Munken i Arendal viser hvordan gamle bygg kan transformeres til viktige kulturarenaer.
• Kommunens rolle: Det diskuteres hvordan kommunene kan tilrettelegge for kulturlivet gjennom å gi tilgang til tomme lokaler. Det er enighet om at det er viktig å tenke nytt rundt kommunale investeringer i kultur, og at kulturfeltet må spenne bredere enn bare over kulturbyrådens portefølje. Kommunene eier mye bygningsmasse, men har ofte ikke full oversikt over den. Det er et behov for bedre kartlegging og demokratisering av bygningsmassen, slik at kulturaktører enklere kan finne egnede lokaler.
• Utfordringer i kommunen: Jacob Mæhle fortalte om den vanskelige økonomiske situasjonen i Bergen kommune og at kommunen har ansattelsesstopp. Han påpekte også at det er viktig å unngå å være avhengig av ildsjeler i kommunen for å få ting til. Det ble også diskutert hvordan silotankegangen i kommunen kan hindre gode løsninger.
• Driftsmodeller og eierskap: Det diskuteres ulike eierskaps- og driftsmodeller for kulturbygg. Det er viktig å finne bærekraftige modeller som ikke bare er avhengige av ildsjeler i kommunen. Samarbeid mellom det offentlige og private aktører trekkes frem som en mulig løsning. Det er enighet om at det er viktig å tenke langsiktig, og ikke bare på rask avkastning.
• Økonomiske utfordringer: Flere deltakere påpeker at kommunene står overfor store økonomiske utfordringer. Det er viktig å vise at investeringer i kultur kan være lønnsomme på sikt. Det er også enighet om at det er viktig å prioritere kultur i budsjettsammenheng, selv om det kan være vanskelig i en presset økonomisk situasjon.
• Planlegging og regulering: Det diskuteres hvordan planlegging og regulering kan legge til rette for kulturlivet. Det er viktig å ta hensyn til kultur i reguleringsplaner. Det er også et behov for å se på TEK17-kravene i forbindelse med transformasjonsprosjekter. Midlertidig bruk av lokaler kan være en god løsning for å skape aktivitet i tomme bygg.
• Kulturens verdi: Det er enighet om at kultur har en egenverdi, men også at den kan bidra til byutvikling, helse, attraktivitet og livsglede. Det er viktig å synliggjøre kulturens verdi for politikere og andre beslutningstakere.
• Kommunikasjon: Det understrekes at det er viktig å ha en god dialog mellom kulturaktører og kommunen. Kulturaktører bør komme med ferdig spekkede forslag og konkrete løsninger for å få politisk gjennomslag. Det er også viktig at kulturbransjen forstår politikernes behov og perspektiver.
• Samarbeid og dialog: Flere av paneldeltakerne understreket viktigheten av dialog mellom kulturaktører og kommunen. Gøran Aamodt fortalte at dialog med ordføreren var avgjørende for at Parkenfestivalen fikk drifte hele Svømmehallen Scene.
• Silotankegang: Det påpekes at silotankegang i kommunene kan være en utfordring for kulturlivet. Det er viktig å jobbe på tvers av ulike enheter i kommunen for å få til gode løsninger.
• Personavhengighet: Det er en utfordring at mange prosjekter er avhengig av enkeltpersoner som engasjerer seg sterkt. Det er viktig å ha systemer som sikrer at prosjekter kan fortsette selv om enkeltpersoner slutter.

Veier videre

Panelet konkluderte med at tilgang på rimelige lokaler, kombinert med langsiktige og forpliktende samarbeid mellom kommune, kulturliv og private, er selve grunnmuren for et levende kulturliv i norske byer fremover. Politisk vilje og risikoevne er avgjørende. Kommunene må se kulturens verdi utover kortsiktig profitt. Aktiv bruk av bygningsmassen skaper store verdier for byutvikling, attraktivitet og lokalmiljø – men det krever nytenkning rundt reguleringer, finansiering og organisering.

Samtidig må kulturaktørene bli flinkere til å definere sine behov og snakke et språk som politikere og eiendomsutviklere forstår. Ferdig utarbeidede konsepter og ansvarsdeling gjør det lettere for kommunen å si ja.

Ved å tenke helhetlig og langsiktig rundt forvaltning og utvikling av eksisterende bygg ligger et stort uforløst potensial, konkluderte panelet. Gjennom tett og forpliktende samarbeid kan kommuner og kulturliv sammen skape fremtidens kulturelle infrastruktur for levende og bærekraftige byer.

BAKGRUNN /INVITASJON

Programbeskrivelsen:

Vi står i en situasjon der vi på lokalt nivå vil være avhengige av å tenke nytt rundt kommunale investeringer i kultur. Kan tilgang på tomme lokaler til kulturformål bli nøkkelen til framtidens satsing på et levende kulturliv?

Påstand 1: Kommuner over hele landet står overfor økonomiske utfordringer samtidig som de eier stadig flere tomme lokaler. I tillegg finnes det utallige tomme fabrikkområder, togstasjoner, venteterminaler, kirkebygg, gymsaler, svømmehaller osv. med et stort potensial for kulturaktivitet.

Påstand 2: Klima-, miljø- og naturkrisen krever at vi prioriterer gjenbruk av eksisterende bygg fremfor å bygge nytt. Kulturlivet er best i klassen på å ta i bruk eksisterende bygg og revitalisere gamle industrilokaler, noe som ble konstatert blant annet på Kulturarenakonferansen 2024 og Trondheim Calling 2024.

Resultat: Hvorfor kan ikke da tilgangen på lokaler utgjøre større deler av en kommunal satsning på det profesjonelle kulturfeltet? Å utnytte eksisterende bygningsmasse til kultur kan bidra bærekraftig stedsutvikling og skape rom for kulturproduksjonen og visningsarenaer med sjel.

Behov for fleksible og tilrettelagte lokaler

Kulturlivet har betalingsevne, men det er behov for produksjons- og visningsarenaer av ulik størrelse og kvadratmeterpris. Arenaer som danner grunnlaget for nyskapende kulturuttrykk og kommersielle suksesser. Kultur skaper både arbeidsplasser og bolyst. Når kulturarbeidere flytter inn i et nabolag, får du ikke bare kort vei til opplevelser, men også naboer som engasjerer seg for at barn unge får kulturtilbud.

Kommunal kultursektor sliter med å levere på lovpålagte oppgaver, og i mange kommuner strekker ikke handlingsrommet seg særlig utover bibliotektilbud og kulturskole. Hvorfor og hvordan kan det lønne seg å også satse på det profesjonelle feltet gjennom planarbeid og tilgang på ledig fysisk infrastruktur?

Kulturlivet har betalingsevne, men det er behov for produksjons- og visningsarenaer av ulik størrelse og kvadratmeterpris. Arenaer som danner grunnlaget for nyskapende kulturuttrykk og kommersielle suksesser. Kultur skaper både arbeidsplasser og bolyst. Når kulturarbeidere flytter inn i et nabolag, får du ikke bare kort vei til opplevelser, men også naboer som engasjerer seg for at barn unge får kulturtilbud.

Kommunal kultursektor sliter med å levere på lovpålagte oppgaver, og i mange kommuner strekker ikke handlingsrommet seg særlig utover bibliotektilbud og kulturskole. Hvorfor og hvordan kan det lønne seg å også satse på det profesjonelle feltet gjennom planarbeid og tilgang på ledig fysisk infrastruktur?