Hopp til innholdet

Intervju: Praksis, strober og Døden på Økernsenteret!

Døden på Oslo S er Nationaltheatrets nyskapende oppsetning på Økernsenteret våren 2023.  Da lysmentor, og en av arkitektene bak den grensesprengende scenografien i forestillingen, Kyrre Heldal Karlsen, tok kontakt med Kulturroms fagavdeling med en idé om en omfattende praksisplass, så vi straks at dette ville gi en fantastisk mulighet til å følge et helt makeløst prosjekt fra planlegging og opprigg til siste pønkelåt er spilt på Økern.

Vi møter Kyrre Heldal Karlsen, Vilde Jønland og Trine Sandrine Syrrist i det gamle kjøpesenteret på Økern. Kyrre er lysmester for teaterstykket, Trine er prosjektleder for formidlingsarrangementer (på Økernsenteret) og Vilde er praktikant bak lysbordet. Forberedelsene til kveldens forestilling er allerede godt i gang, men vi får noen minutter med gjengen før de skal gjøre siste finpuss. 

Hvorfor praksis?

I 2021 bestilte Kulturrom en rapport fra Telemarksforskning som skulle beskrive konsekvensene av kompetanseflukten fra sceneteknisk bransje under og etter koronapandemien. Rapporten viste at 65 prosent av arrangørene i undersøkelsen er usikre på om de har nok sceneteknisk kompetanse fremover. 89 prosent av utleiefirmaene sa at de kom til å mangle lydteknikere, 75 prosent svarer at de kommer til å mangle lysteknikere og 89 prosent sier de kommer til å mangle riggere/scenearbeidere.
Med denne kunnskapen som bakteppe, har Kulturrom tatt flere initiativ som legger til rette for praksisplasser, mentorordninger og andre aktiviteter som sikrer god og bred rekruttering til det scenetekniske feltet.
LES MER OM RAPPORTEN HER
Bilde av to mennesker i strobelys

Praktikant Vilde og lysmester Kyrre diskuterer kveldens forestilling. Foto: Kulturrom

Hva var tanken bak å engasjere en praktikant til dette prosjektet? 

Kyrre: “Det er Simen Formo Hay som har regi på det prosjektet her og han har en veldig stor fin overliggende tanke i hele prosjektet om å være inkluderende. Og han snakker med veldig stor kjærlighet både om området her og om alternative måter å få byfornyelse på, slik at man også får med seg guttene og jentene på gulvet. Vi har også folk som selger =Oslo inne på forestillingen her. Og vi har hatt en sånn policy på å gjøre dette her som et fullstendig ikke-elitistisk prosjekt og en bra måte å gjøre det på er jo å rett og slett få inn noen unge lovende folk som kan lære litt av å henge med i en prosess som de kanskje ellers aldri hadde fått lov å være med på!” 

I samtalen med Kyrre får vi inntrykk av at det diskuteres både praktiske og utdanningsrelaterte spørsmål i bransjen. På den ene siden utforsker man nye måter å jobbe på, som å inkludere en praktikant på lys i et kunstnerisk prosjekt. På den andre siden er det behov for å rekruttere og utdanne nye mennesker i bransjen, spesielt etter flere år med store utfordringer og mannefall. Kyrre nevner et nylig scenekunstseminar arrangert av CREO hvor nettopp dette temaet diskutert, og det ble understreket viktigheten av å finne måter å overføre kunnskap til nye generasjoner og å formalisere høyere utdanning i bransjen.  

 

Lysdesigner i Døden på Oslo S er Oscar Frostad Udbye.

Bilde av en tekniker ved en miksepult

Kyrre Heldal Karlsen har mange års erfaring som lysdesigner. Nå er han lysmester for Døden på Oslo S og ansvarlig for at teaterstykket blir en spektakulær opplevelse. Foto: Kulturrom

Vi spør Kyrre om hvordan det har vært å jobbe med en praktikant? 

Kyrre: «Jeg har jo alltid vært glad i å undervise, alltid vært glad i å snakke med folk som prøver å komme inn i feltet og setter veldig pris på det. Og her har det egentlig vært veldig lett! Vilde var veldig kompetent når hun kom inn. Vi hadde en veldig luksus-situasjon. Vi la ut en utlysning og fikk en god bunke med søkere og måtte faktisk jobbe litt for å finne ut hvem vi skulle velge, for det var jevnt over høyt nivå. Vi var veldig privilegert da vi hadde så mye bra å velge i.   

Jeg tror veldig på å gi folk frihet under ansvar. Så beskjeden til Vilde har egentlig bare vært: “Vi er her for dere!” Hun må selv finne ut hvordan hun kan få noe ut av dette. Og jeg tenker også det er en bra måte å ansvarliggjøre praktikanten på. Det å gi frihet og gi ansvar får folk til å være med å “leke med de voksne” fra dag én.” 

Bilde av en kvinne foran en mengde stoler og sofaer

Vilde Jønland er praktikant i oppsetningen. Hun lærer nå hvordan et lysshow lages, fra bunn. Foto: Kulturrom

Vilde Jønland har jobbet på sceneproduksjoner før, blant annet med scenografi og kostyme på oppsetninger som Markens Grøde og Moral ifølge Medea. Men hun har ikke mye erfaring fra lysteknisk arbeid. Den erfaringen får hun nå. 

Hvorfor valgte du å søke på praktikantstillingen Vilde? 

Vilde: «Jeg kom over utlysningen og har en bakgrunn innen scenografi, hvor jeg har vært borti litt lys. Da tenkte jeg at det her må være en gylden mulighet til å fordype meg mer i det og kunne følge prosessen på en helt annen del en det jeg har vært borti før! Og da måtte jeg bare søke på og prøve!” 

Og så er oppfølgingsspørsmålet: Hvordan har det vært så langt?  

Vilde: “Det har vært veldig veldig fint, men mye å få oversikt over! Det er jo litt kaotisk for det er en kompleks rigg og mye å få med seg når man ikke kan så mye om det fra før. Jeg har stilt mange spørsmål, men det er veldig spennende å få lov til å stille de kanskje “dumme” spørsmålene. Det har jeg lært mye av!” 

Er det noe spesielt kult du vil trekke frem? 

“Nå har jeg akkurat lært meg lysbordet, og lage egne ting. Det er veldig veldig spennende. Jeg har ikke jobbet med et sånn type bord før, bare sånne små. Her er det veldig mange muligheter!” 

Kyrre skyter inn at denne oppsetningen har ca. 450 lyskilder og at det hele er veldig komplekst, til og med for han. 

Bilde av skuespillere på en scene

Bilde fra forestillingen. Over 450 pærer er i bruk! Foto: Erika Hebbert / Nasjonal Theatret

Så hvorfor er Døden på Oslo S så omfattende lysteknisk? 

Kyrre: “Det er lokalet som gjør det. Vi har jo i praksis kommet inn i et rålokale hvor det er masse ting som er “i veien”. Og vi har et tak som er bygd på 80-tallet under andre bygningsforskrifter enn det som gjelder nå, så det har vært en kjempejobb bare det å finne ut hvor og hvor mye vi kunne henge opp i taket. Vi har måttet legge opp alt av strø og signal selv, så det har vært mye å ta tak i!” 

Vilde; har du noen råd til folk som kanskje har en teknikerspire i magen?: 

Vilde: “Ja, nå har jeg vært veldig heldig som har fått denne muligheten til å komme inn å lære her. Så en mulighet som det her er jo absolutt midt i blinken. Men det finnes jo ikke så mange slike muligheter rundt omkring. Så jeg vil anbefale å finne noen man kan følge. Noen som arbeider med det du har lyst til å fordype seg så og høre om man kan bli med dem på et prosjekt. Da får man mulighet til å se på og være med og å stille spørsmål! Så får man kanskje noen småjobber her og der og bygge videre på det. Eventuelt kan man ta en utdannelse. Dette er jo egentlig mitt første møte med den tekniske verden.”  

Kyrre parerer: “Virkeligheten som vi kaller det!” 

Vilde: “Ja, virkeligheten! Og nå som jeg får holde på med det, så skulle jeg ønske at jeg begynte da jeg var yngre.”  

Tre personer står vedsiden av en reflekterende diskokule

Fra venstre: Trine Sandrine Syrrist, Vilde Jønland og Kyrre Heldal Karlsen. Foto: Kulturrom

Nå melder Trine Sandrine Syrrist seg inn i samtalen. Hun er produsent for stykket på vegne av Nasjonalteatret. 

Trine:
”Det er flott at det faktisk finnes ordninger som Kulturrom som hadde mulighet til å støtte opp om denne praksisplassen. Det er jo vinn vinn! Så hvis vi har arbeidsplassen og i samarbeid med andre finner midler så kan vi få opp interessen rundt tekniske yrker og det er jo fantastisk! 

Jeg er sikker på at det er mange andre kulturinstitusjoner som har lyst til å gjøre det samme.” 

Hva tenker Nationaltheatret om å bruke praktikanter fremover (etter denne erfaringen)?

Trine: “Vi ønsker å engasjere og inkludere ungdom i dette og andre prosjekter. Og hvordan kan vi få ungdom til å komme hit; jo vi må jo ha ungdom som jobber her! Og da når det finnes ordninger som muliggjør at vi kan få en “ungdom” inn her, så sjekker vi av på så mange mål som vi skal levere på. Vi har noen praktikanter også på andre produksjoner, som da lønnes av oss, men kanskje vi kan ha enda flere.” 

Kyrre: “Jeg oppfatter jo også at det er viktig for Nationaltheateret å bidra til å utdanne flere teknikere.” 

Trine: “Ja, definitivt. Hvis ikke vi kan gjøre det liksom, hvem skal da gjøre det?” 

 

Bilde av en fullsatt sal med en skuespiller i forgrunnen
Bilde av to skuespillere

Fra forestillingen. Foto: Erika Hebbert / Nasjonaltheatret

Videre prater vi om at det også er ressurskrevende å ha praktikanter i arbeid. For ved å åpne for praktikanter må noen i produksjonen ha ansvaret for vedkommende og passe på at de har riktige oppgaver de skal løse og at de får riktig oppfølging. 

Trine: “Skal vi ha en praktikant inn, så skal vi virkelig ta hånd om vedkommende. Så man skal ha tid til det. Så spørsmålet er kanskje: Hvordan skal vi motivere alle i produksjonen til å ta seg tid til det. Det er kanskje der vi også må starte? Hvordan kan vi som organisasjon legge til rette for at de ansatte sier ja til sånne henvendelser som det her?” 

Kyrre: “Det er også en fin utfordring som vi kan sende til hverandre da. Kanskje det kunne formaliseres enda mer i en ordning, slik at det er enda enklere for andre å søke seg inn på?”  

Trine: “Ja, for man har manko på folk men så har man ikke tid til å lære de opp. Det er en litt ond spiral. Så da må man kanskje, i en periode, bruke mer tid på ting, fordi vi har inn noen nye og så vil det bli bedre på sikt.” 

Bilde av et teaterlokale

Tusenvis av rekvisitter er samlet ved hjelp av blant annet "gi bort" på Finn.no. Foto: Kulturrom

Kyrre understreker at med den riktige kandidaten, så er det ikke så mye ekstra krefter som trengs. En av de tingene de diskuterte mest da de vurderte kandidatene til denne praktikantstillingen var hvem som kunne mest ut av dette og hvem som virket til å ha initiativ til å få til noe.  

Kyrre: “Jeg mener at man alltid kan finne mulighetsrom. Det handler om å se etter muligheter og steder hvor man kan putte inn folk som kan få noe ut av å bli utfordret litt, ikke sant?” 

Døden på Oslo S er også et litt spesielt prosjekt med tanke på ung rekruttering da de har gående et prosjekt hvor et crew på fem ungdommer som lager egne arrangemeneter kun for unge, som en del av formidlingsarbeidet rudt forestillingen.

Trine: “På denne produksjonen har vi, i tillegg til Vilde, ansatt 5 ungdom mellom 17 og 19 år som får lønn for å lage arrangementer for ungdom! Så de har gått runder og tenkt på hva de kan bruke rommet til og utviklet fem konsepter, “Ung kunst”, “Silent disco” “Punk kveld” “Battle og jam” og “Techno-kveld”! for ungdom. “ 

Og for Vilde er nettopp disse kveldene en kjempemulighet: 

“Jeg får ansvaret for lyset på alle disse kveldene. Så det blir gøy!” 

Vår tid med Vilje, Kyrre og Trine er over og forlater det gamle kjøpesenteret på Økern til lyden av prøver, trosser som løfter lyskastere og andre forberedelser som kreves før kveldens forestilling. 

Bilde av en person som crowdsurfer
Bilde av en skuespiller foran publikum

Om Døden på Oslo S

Våren 2023 får den ikoniske fortellingen nytt liv, når regissør Simen Formo Hay og resten av det kunstneriske laget skaper en komplett happening, med utgangspunkt i manus av Axel Hellstenius og nyskrevne låter i post-punk- og new wave-stil signert Frank Hammersland.  

Åstedet er det store, fraflytta kjøpesenteret på Økern. Det gamle industrielle lokalet, med sin omstridte historie og plassering midt i Oslo, er perfekt for en totalopplevelse som er mer som et utested eller en festival enn en teatersal. 

Forestillingen spilles fra mars til juni 2023 

LES MER HER