Lansering av Gjenklang – Oppsummering

Tirsdag 11. november ble Gjenklang lansert på Sentralen i Oslo sentrum.
Kulturrom, Sparebankstiftelsen DNB og Samfunnsløftet – Sparebank 1 Nord-Norge samlet politikere, kulturaktører, samarbeidspartnere og andre interesserte til et to timers program fylt med gode eksempler, panelsamtaler og innlegg.

GJENKLANG er et nasjonalt utviklingsprogram for dere som vil skape kulturaktivitet i eksisterende bygg.

Her er en oppsumering av lanseringen!

#Gjenklang

Fullt hus på Sentralen under lansering av Gjenklang. Foto: Julia Marie Naglestad

Om Gjenklang

Programmet er rettet mot dere som vil skape gjenklang i lokalsamfunnet – ved å gi tomme bygg nytt liv som møteplasser, øvingsrom eller kulturscener.

Målet med satsingen er å styrke kompetansen hos kulturaktører, kommuner og eiendomsutviklere, og vise hvordan eksisterende bygg kan transformeres til velfungerende, bærekraftige og økonomisk levedyktige kulturarenaer – med realistiske driftsmodeller og overkommelig kvadratmeterpris.

Gjennom skreddersydd rådgivning, kunnskapsdeling og utforsking av nye samarbeidsmodeller skal GJENKLANG bidra til at flere gode prosjekter blir investeringsklare, og samtidig bygge en felles kunnskapsbase som inspirerer og veileder fremtidige initiativ over hele landet.

Les mer om Gjenklang her

Statssekretær Trude Storheim: Kultur er samfunnspolitikk

Lanseringen av Gjenklang – et nasjonalt utviklingsprogram for kulturaktivitet i eksisterende bygg – ble åpnet av statssekretær Trude Storheim fra Kultur- og likestillingsdepartementet. Hun brukte sin åpningstale til å understreke hvor avgjørende kultur er i stedsutvikling, samfunnsbygging og for å skape levende lokalsamfunn.

– «Gjenklang handler om lyd, men òg om rom og aktivitet – og om det som blir værende igjen etterpå. Det som treffer og fortsetter å leve i folk, i bygninger og i lokalsamfunn.»

Hun trakk fram regjeringens tydelige prioritering av kultursektoren, og slo fast at satsing på kultur ikke er luksus, men en investering i fellesskap og verdiskaping:

– «Når noen sier at kultur er luksus, da må jeg bare si: Nei. Kulturpolitikk er samfunnspolitikk. Det handler om arbeidsplasser, inkludering, identitet og fellesskap.»

Storheim viste til eksempler fra egen bakgrunn som kultursjef og festivalsjef på Voss, der analyser har dokumentert hvordan et sterkt kulturliv gir store økonomiske og sosiale ringvirkninger.

Hun fremhevet Heartbox på Lillehammer som et forbilledlig eksempel på gjenbruk av eksisterende bygg:

– «En frivillig organisasjon og en privat huseier har på rekordtid omforma en gammel rørleggerforretning til et 1700 m² stort kulturhus. Det er ikke luksus – det er livsviktig.»

Gjennom eksempelet pekte hun på hva som er mulig når offentlig støtte, private initiativ og frivillig innsats går hånd i hånd – akkurat den typen prosjekter Gjenklang skal legge til rette for.

Storheim avsluttet med en klar oppfordring til samarbeid på tvers av sektorer for å gi kulturen plass i både eksisterende bygg, byer og bygder:

– «Det står tomme bygg og lokaler over hele landet. Mange av dem har potensial for å romme kultur. La Gjenklang bli starten på en ny samtale og et nytt samarbeid om hvordan vi kan sikre kulturen sin plass.»

Se video av åpningsinnlegget her

Felix Mortimer fra The Ladder (UK) – Fra nedlagt bibliotek til kreativt samlingspunkt

Fra en forfallen viktoriansk bibliotekbygning til samlingspunkt for kultur, næring og nabolag – historien om The Ladder i Redruth, Cornwall, ble presentert under lanseringen av Gjenklang, med mange gode paraleller til hvordan man kan gjøre lignende transformasjoner her til lands.
Grunnlegger Felix Mortimer fortalte hvordan han og kollega Josh Norris tok over det tomme biblioteket fra 1895 for én symbolsk pund i året – midt under pandemien. I dag huser bygget både barnehage, kafé, arbeidsfellesskap og prøvesaler, og fungerer som et kulturelt fyrtårn i en liten by som tidligere var preget av fraflytting og økonomisk stagnasjon.

– «We stepped past the fencing and found a place full of mould, broken windows and old carpets – but also light, history and potential.»

Mortimer trakk linjer fra byggets opprinnelse – reist av filantropen Passmore Edwards, som mente at «if you can give the poor a ladder, they will climb» – til dagens behov for å gjenreise fellesskap og lokal stolthet gjennom kultur.

– «Culture isn’t a luxury – it’s the lifeblood of a thriving, resilient community.»

Han beskrev hvordan The Ladder har blitt et knutepunkt der kultur og næring møtes, og hvordan kunstnerisk aktivitet, barnehagedrift og lokal kafévirksomhet til sammen gir bærekraftig drift. I tillegg til faste leietakere har huset blitt arena for festivaler, skriveverksteder og dans – med samarbeidspartnere fra hele Europa, inkludert Norge.

– «When we opened the doors, a woman told me: ‘It was sad when the building was empty. Now I see the lights on, I hear the music – and it’s like the town’s heart is beating again.’»

Mortimer avsluttet med en tydelig oppfordring:

– «We need to hardwire creativity into our towns, to make sure culture isn’t the first thing cut when times get tough – but the foundation we build on.»

Vivian Haverstadløkken: Fra rørleggerforretning til inkluderende kulturscene

Daglig leder Vivian Haverstadløkken fortalte om reisen fra det frivillige prosjektet Kulturhjerte, som siden 2016 har skapt møteplasser for barn og ungdom fra hele verden, til åpningen av et 1700 kvadratmeter stort kulturhus midt i Lillehammer sentrum. En transformasjonsjobb gjort på rekordtid; fra en gammel rørleggerforretning til kulturhus!

– «Visjonen vår har alltid vært at alle skal føle at de hører til i byen der de bor.»

Kulturhjerte har som mål å bygge broer mellom språk, kulturer og generasjoner – gjennom forestillinger, kurs og felles innsats. Foreldre og frivillige deltar aktivt i alt fra kostymesøm til scenearbeid, og Haverstadløkken beskrev hvordan behovet for et fast sted å samles vokste fram:

– «Vi hadde frivillige som kom med symaskinene sine hver uke, jobbet halvannen time, pakket alt ned og dro igjen. Nå har vi endelig fått et sted å høre til.»

Da huseier SGF Eiendom tok kontakt om det gamle industribygget i Løkkegata 16, virket prosjektet først uoverkommelig for den lille organisasjonen. Men i samarbeid med Lillehammer kommune, Kulturrom og Sparebankstiftelsen DNB, ble drømmen virkelig. På rekordtid ble bygget forvandlet til Heartbox – et flerbrukshus med teatersal, dansesal, systue, lounge og ungdomsklubb.

– «At vi fikk til dette på sju måneder, handler om samarbeid. Vi hadde en kommune som trengte lokaler, en huseier som ønsket kultur – og et lokalsamfunn som stilte opp.»

Heartbox drives av Kulturhjerte AS, et ideelt selskap som kombinerer profesjonelle instruktører med sosial inkludering og språkpraksis for flyktninger og unge arbeidssøkere.

– «Det er en møteplass for alle, men med et særlig fokus på ungdom mellom 15 og 25 år. Vi vil ikke ha passiv aktivitet – her møtes folk gjennom å skape.»

Haverstadløkken delte også ærlig erfaringer fra prosessen, som møtet mellom kultursektorens idealisme og byggebransjens realiteter, og ga et klart råd til andre som vil i gang:

– «Vær tydelig på roller, og få med de rette folka fra start. I kulturverdenen gir alle alt, men byggebransjen tenker helt annerledes.»

Med over 17 millioner kroner i samlet tilskudd fra ulike ordninger og bidrag fra lokalt næringsliv, står Heartbox nå ferdig – et hus som symboliserer hvordan inkludering, samarbeid og kultur kan gi gjenklang langt utover scenen.

– «Kultur er ikke luksus. Det er livsviktig.»

Se hele innlegget til Daglig leder Vivian Haverstadløkken

Stian Schjelderup: Fra tom kirke til lavterskel kulturarena

Historien om Sofienberg kirke viser hvordan et stengt kirkebygg midt i Oslo kan få nytt liv som åpen møteplass for barn, unge og nabolaget – og samtidig bli et forbilde for gjenbruk av tomme kirker over hele landet.

Arkitekt og nabolagsaktivist Stian Schjelderup fortalte om arbeidet med å forvandle den verneverdige kirken til et levende samlingspunkt i hjertet av Grünerløkka.

– «Når man bor i en by som Oslo og et sånt sted som Sofienberg, som er det tettest befolka området i hele Norge, så trenger man arenaer som skaper en magi eller som skaper tilhørighet.»

Da Sofienberg kirke ble tatt ut av ordinær drift i 2018, sto bygget mørkt og utilgjengelig. I samarbeid med menigheten, Sparebankstiftelsen DNB, Bufdir og Kulturrom begynte Schjelderup og teamet hans å utforske hvordan kirken kunne fylles med nytt liv.

– «Etter et års tid visste vi ganske mye, og da sendte vi en vanvittig stor søknad til Sparebankstiftelsen, som vi ikke trodde vi skulle få svar på. Det gjorde vi, og vi fikk 23,2 millioner og noen millioner fra Bufdir til å sette i gang med en pilot for hva man kunne bruke dette tomme kirkebygget til.»

Utviklingen har skjedd hånd i hånd med aktivitet – ofte under enkle forhold.

– «Vi tok over bygget for halvannet år siden. Da hadde vi fire stikkontakter i det store kirkerommet. Mildt sagt ganske krevende, men vi prøvde alt vi kunne å teste ut aktiviteter og tålegrensen til oss selv og bygget.»

Allerede før oppussingen var ferdig, ble rommet fylt med liv: hiphop-battles, kino, graffitiworkshops og Tigerstadteatrets nytolkning av Romeo og Julie for ungdom.

– «Det har gått fint, og det har blitt en megasuksess. Dette er en DKS-forestilling som spilles for 5000 ungdommer i 10. klasse.»

Prosjektet forener vern og nyskaping, med moderne infrastruktur skjult i byggets opprinnelige struktur for å bevare det kirkelige uttrykket.

– «Når man skal jobbe i en kirke med så tungt vern, er nesten alt vi har gjort, usynlig. Stålsøylene er vår kulturhusrigg. Der henger vi høyttalere og lys og alt vi trenger. Det ser veldig reint ut. Det ser ut som en kirke.»

Målet er å etablere en bærekraftig, lavterskel kulturarena, der samarbeid og delte ressurser skal sikre driften.

– «Vi skal jobbe mot en kulturarena som er åpen for lavterskeltilbud så mye som mulig, med så lite leieinntekter vi klarer for å holde driften.»

Med fleksible romløsninger, skjulte tekniske grep og et stadig voksende nettverk av samarbeidspartnere har Sofienberg kirke igjen blitt et kulturelt midtpunkt i nabolaget.

– «Jeg sa i starten at vi ønsket å lage magiske rom … I morgen skal vi ha lansering av neste års arkitekturtriennale i den kirken, i dette lyset, i den scenografien. Så det håper vi skal gjøre litt impact.»

Foto: Julia Marie Naglestad

Panelsamtale: Nye partnerskap – hvordan forvalter vi fellesskapets ressurser?

Avslutningspanelet på Gjenklang samlet fire nøkkelaktører med ulike perspektiver på samme utfordring: Hvordan kan vi bruke de byggene vi allerede har og hvem skal ta ansvar for å gjøre dem til levende møteplasser for kultur og fellesskap?

Moderator Gro Sandkjær Hansen (OsloMet) satte tonen ved å minne om virkeligheten bak entusiasmen: «Vi lever i budsjettkuttenes tid.» Likevel finnes det over hele landet nedlagte fabrikker, tomme kommunale bygg og gamle kirker – ressurser som står ubrukt.
Spørsmålet, sa hun, er hvordan disse kan kobles med kulturaktører, frivillige og næringsliv for å skape liv igjen.

Egil Matsen, direktør i Sparebankstiftelsen DNB, trakk frem Sofienberg kirke som et forbilde på hva som kan skje når mange drar i samme retning.
Han beskrev prosjektet som både komplekst og inspirerende: et møte mellom kulturarv, sosial inkludering og lokal stedsutvikling.

– «Det som kjennetegner Sofienberg-prosjektet sett fra vår side, er at det favner bredt – både kulturarv, inkludering og stedsutvikling,» sa han.

Matsen understreket at ildsjeler ofte er drivkraften, men at slike prosjekter blir sårbare hvis de står alene.
– «Ildsjeler er både positivt og sårbart. Prosjekter av denne størrelsen trenger kommunen med på laget,» sa han, og pekte på behovet for solide strukturer rundt engasjementet.

Han etterlyste også bedre dokumentasjon av samfunnseffektene:
– «Vi teller kroner og aktivitet, men den reelle effekten av kultur er sjelden målt. Vi vil vite mer – måle resultatene, lære, og dele kunnskapen.»

Fra kommunens perspektiv understreket Kjersti Aastad, byrådssekretær for kultur og næring i Oslo kommune, hvor krevende, men nødvendig, det er for det offentlige å inngå fleksible samarbeid.

Hun pekte på at kommunen må bli bedre til å ta mindre roller i partnerskap – å bidra med én brikke i stedet for å eie hele prosjektet.
– «Vi må være tydelige på kommunikasjonen, men også se et felles mål og finne fleksible løsninger sammen,» sa hun.

Aastad beskrev hvordan kommunen nå ønsker å tenke kultur mer helhetlig inn i byutviklingen – særlig gjennom gjenbruk:
– «Det å bruke byggene vi allerede har, og få mer inn, blir veldig viktig,» sa hun, og viste til Gjenklang som et eksempel på den nye tankegangen.

Om det tidligere Munch-museet på Tøyen, som i dag er en levende midlertidig kulturarena, sa hun:
– «Det har vært fantastiske aktiviteter der, og vi må bygge videre på de erfaringene når vi finner nye løsninger. Gamle Munch fortjener å bli et stort kulturbygg for hele Oslo.»

Karen Sofie Sørensen, Kulturrom og Kent Olav Hovstein Nordby, OBOS Samfunnsarena

F.V: Kent Olav Hovstein Nordby, OBOS Samfunnsarena Kjersti Aastad, Byrådssekretær for Anita Leirvik North, kultur og næring, Oslo kommune Egil Matsen, Direktør Sparebankstiftelsen DNB

Gro Sandkjær Hansen, OsloMET (moderator)

Fra utbyggersiden delte Kent Olav Hovstein Nordby, daglig leder i OBOS Samfunnsarena, erfaringer med hvordan private aktører kan bidra – ikke som kulturdrivere, men som tilretteleggere.

– «Det er mye skreddersøm,» sa han. «Vår rolle er ikke å være kulturaktør, men å forstå partnerskapsmodellen og sikre at prosjektene blir økonomisk bærekraftige.»

Han beskrev hvordan OBOS, som boligkooperasjon, nå investerer deler av overskuddet i lokalsamfunn og møteplasser, ofte i samarbeid med kommuner og ildsjeler.
Men prosjektene er krevende: tilpasninger av eksisterende bygg koster mer, og dagens ordninger gir få incentiver til sosial eller kulturell bruk.

– «Merkostnaden for å tilpasse et lokale ligger på rundt 2,5 prosent. Vi må tenke annerledes – ikke som kostnadskutt, men som investering. Tiltakene gir ringvirkninger som vi vet er der,» sa han.

Nordby la også vekt på at flerbruk er nøkkelen: nye arenaer må romme både unge, eldre og uformell aktivitet. «Kunsten fremover blir å tilrettelegge for egenorganisert aktivitet og møteplasser på tvers av generasjoner.»

Karen Sofie Sørensen, daglig leder i Kulturrom, pekte på at kulturaktører ofte kommer altfor sent inn i byutviklingsprosesser – når rommene allerede er planlagt for noe annet.

– «Vi må hjelpe kulturlivet inn mye tidligere i prosessen,» sa hun.

Sørensen fortalte hvordan Kulturrom gjennom Gjenklang og ordningen Grønnere investeringer samler erfaringer og modeller for hvordan kultur kan bli en naturlig del av sirkulær og bærekraftig stedsutvikling.

– «Det finnes allerede bygg som er betalt av fellesskapet,» sa hun. «Da må vi finne modeller der de fortsatt eies av fellesskapet – men driftes av dagens fellesskap: ildsjeler, organisasjoner og nærmiljø.»

Mot slutten løftet Gro Sandkjær Hansen diskusjonen til et større spørsmål: hvordan måle verdien av kultur i samfunnsregnskapet?
– «Ett friskt leveår er 1,9 millioner kroner spart for en kommunes helsebudsjett,» minnet hun om, og ba aktørene tenke på kultur som forebygging, ikke luksus.

Matsen var enig: «Hvis kunst- og kulturfeltet skal høyere på den politiske dagsordenen, må vi ha bedre tall. Vi må snakke det økonomiske språket for å bli hørt.»

Til slutt samlet samtalen seg om ett hovedpoeng:
Å forvandle tomme bygg til levende kulturarenaer krever nye partnerskap – der det offentlige, private og frivillige utfyller hverandre.
Kultur må ikke behandles som en kostnad, men som en investering i fellesskapet, lokalt engasjement og sosial bærekraft.