Kunstnerkollektiv i en gammel transformatorstasjon på Montebello

Det startet med at ett av kollektivene fikk en leieavtale med REMA 1000 som eier bygget. De fikk en god deal hvis de fikk flere kunstnere inn. Koreograf Mina Weider forteller at kunstnere tok kontakt med hverandre og at hun ble tipset av Magdalene Solli, en av initiativtakerne til kunstnerkollektivet Montebøllo, som holder til i etasjen over og som også har fått tilskudd fra Kulturrom. Til slutt var huset fullt av kunstnere.

Vi er 5 kunstnerkollektiver på huset, to som er mest på dansekunst; som er vi og Montebøllo, eller bøllene som vi kaller de. Ellers så er det mange billedkunstnere, kunsthåndverkere og musikere som holder til her. Til sammen er det er nesten 60 kunstnere som holder til her på Montebello Kulturhus.

Mina ramser opp navn på kunstnere ettersom vi tråkker oss oppover i etasjene på brede steintrapper med gelender i heltre på den gamle transformatorstasjonen. Arkitektur og solid materialvalg, vitner om ambisjoner for norsk kraftforsyning i 1922. Her, som for mange industrier, har bygningene overlevd opprinnelig bruk – og med stil. Det nyklassisistiske anlegget består av flere bygninger på en stor åpen tomt, omkranset av bebyggelse. Standsmessige villaer skimtes mellom trærne på Oslos beste vestkant. På Montebello Kulturhus produseres det nå dans, teater, billedkunst, kunsthåndverk, design og musikk som møter publikum i inn- og utland. Dette er en arbeidsplass hvor kunsten blir til.

Her driver Mina kunstnerkollektivet Noreveien utøverfellesskap, sammen med billedkunstner Jon Vogt Engeland i tredje etasje. De framleier rimelig til kollegaer, og til sammen er det to dansekompanier, et teaterkompani, seks selvstendige scenekunstnere og to musikere som har fast arbeidssted her. I tillegg kommer samarbeidspartnere som er tilknyttet leietakernes prosjekter. Opprinnelig var det en god miks med dansekunstnere og billedkunstnere. – Men nå har vi dansekunstnerne liksom tatt over, ler Mina

Det som jeg synes har fungert veldig godt med dette kollektivet, er at vi er en liten gruppe som har dette fast. Da kan vi finne ut av hva våre behov er og tilrettelegge bruken etter det. Billedkunstnere har jo en lang tradisjon for atelierer. I dansekunsten er faste lokaler for dans ikke så etablert, i hvert fall ikke i Norge. Jeg synes at dette er en modell som fungerer, og jeg får tilbakemelding på at folk trives her.

Mina tar oss med rundt i kollektivets lokaler: Fire private rom leies ut. De deler et stort fellesareal, består av kjøkkenkrok, to sofaer og to lange spisebord som er satt sammen. Alt i en miks av brukte 70- og 80-talls møbler. Her møtes kollektivet til pauser, møter og kontorarbeid. De har et atelier; og i gangene mellom rommene, er det lagerplass med hyllesystemer. Vi kommer til dansestudioet, hvor kollektivet har fått tilskudd til dansegolv og lydutstyr fra Kulturrom. Dette er nesten det eneste som er å se, i hele det store lyse rommet på 45 kvadratmeter.

Dans krever ikke så mye materialer løpende, men det krever forutsetninger for at man skal kunne danse, og det aller viktigste er et riktig gulv. Det handler veldig mye om skadeforebygging og å være fri til å gjøre de bevegelsene man ønsker. I starten hadde vi bare et betonggulv. Det er veldig hardt, og vi trengte et gulv med demping. Vi gikk for et sportsgulv i parkett.

Det er mange varianter å velge mellom og kollektivet tok i bruk det aktive nettverket i dansemiljøet for å hente kunnskap. De fleste jobber i ulike samarbeid på kryss og tvers av egne og andres kompanier, ettersom hva slags besetning forestillingene trenger. Dette gir erfaringer fra mange steder. I miljøet er Danseinformasjonen en sentral ressurs. De er et nasjonalt kompetansesenter for dans, som formidler forestillinger, oppdrag og kursvirksomhet. Gjennom Danseinformasjonen fikk de kontakt med han som hadde lagt gulvet på Scenehuset på Majorstuen og de førhørte seg med andre som kunne ha erfaring og kompetanse på dette.

Det som ble viktig for oss, siden vi har en midlertidig kontrakt, er at vi fikk noe som kan flyttes. Så vi gikk for et modulbasert gulv med klikksystem fra Boen, beregnet for sportsbruk. Dette er en enklere løsning både i kvalitet og montering, enn å bygge et flytende gulv fra bunnen, som kanskje er en bedre løsning hvis man har permanente lokaler.

Bortsett fra noe rørlegger- og elektrikerarbeid, har Jon og Mina gjort alt av ombygging i lokalene selv. De overtok leiekontrakt for lokalet i februar 2020, startet oppussing, rev vegger, malte, la inn vann, etablerte et lite kjøkken og preppa lokalene klare for utleie – og så kom koronaen. De hadde da fått inn noen leietakere, men ikke alle de trengte, før alt stengte 12. mars. Kollegaer turte ikke å inngå kontrakter, de mistet oppdrag og hadde ikke noe å gjøre. Mina og Jon ble veldig bekymret for hvordan de skulle klare seg, med en kontrakt uten oppsigelsesmulighet i fem år.

I tillegg til all tiden vi hadde lagt inn i oppussing, hadde vi investert med private oppsparte midler. Dette har jo vært en stor personlig risiko for oss. Ja, jeg og Jon er også gift – Mina ler – så her stod også familieøkonomien på spill! Når vi oppdaget Kulturroms midlertidige tilskuddsordning for øvingsfellesskap under korona, ble det helt lifesaving i 2020. Allerede 2021, hadde vi fullt belegg, som var helt livsnødvendig for videre drift. Nå er snart hele den private investeringen tilbakebetalt gjennom fremleie.

Innsatsen bak dette kunstnerkollektivet, gir et typisk bilde på hvordan kunstnere skaper sin egen arbeidsplass. Tilpasning av lokalene skjer gjennom kompromiss, med utgangspunkt i hva de får lov til å gjøre, hvor lenge de får være der og hva personlig lommebok, egne praktiske ferdigheter og tilskudd, gir rom for. Løsningene er sjelden skreddersydde for kunsten som skal produseres. Lokalets arkitektur og tidligere bruk, skaper begrensninger, men gir også atmosfære og inspirasjon. Møbler og teknisk utstyr, er ofte gjenbruk. Nye investeringer gjøres steg for steg. Her er et demonterbart gulv er pragmatisk valgt for å kunne bli med til et eventuelt neste sted, men kunstnerne på Montebello Kulturhus vil helst bli.

I første etasje er det en svær og luftig maskinhall som hun mener har potensial som kunsthall. Kunstnerne på huset savner et sted lokalt for å vise kunsten sin, for i studioer og atelierer kan de ikke ta imot publikum på grunn av sikkerhet. Den lokale aktiviteten som kunstnerne skaper på uteområdet, med eksempelvis Transistorfestivalen, er avhengig av at kunstnerne har dette som tilholdssted, påpeker Mina.

Jeg tror alle vi som er her føler en sterk tilknytning til stedet, fordi vi er her så mye, og fordi stedet er vårt eget og ikke et visningssted hvor vi er på besøk. Her bestemmer jo vi! Det er stor forskjell fra det å få en dag eller en uke i et lokale og komme inn i en stor institusjon som har sin kontekst og måter å gjøre ting på, enn å være et sted som er sitt eget. Her kan vi ta større plass.

Når vi spør om hun er klar for å gjøre dette igjen – et annet sted – får vi først et kontant nei, som fort blir til et kanskje. Tanken på å ta så stor personlig risiko og legge ned så mye arbeid i etablering og organisering, frister ikke til gjentakelse. Men det har jo vært kjempegøy…kanskje hun kunne være med, hvis noen andre hadde hovedansvar?

Jeg håper at noen tar inspirasjon fra hva vi har fått til, og at modellen på en eller annen måte blir videreført eller utviklet til en varig modell.