Mina tar oss med rundt i kollektivets lokaler: Fire private rom leies ut. De deler et stort fellesareal, består av kjøkkenkrok, to sofaer og to lange spisebord som er satt sammen. Alt i en miks av brukte 70- og 80-talls møbler. Her møtes kollektivet til pauser, møter og kontorarbeid. De har et atelier; og i gangene mellom rommene, er det lagerplass med hyllesystemer. Vi kommer til dansestudioet, hvor kollektivet har fått tilskudd til dansegolv og lydutstyr fra Kulturrom. Dette er nesten det eneste som er å se, i hele det store lyse rommet på 45 kvadratmeter.

– Dans krever ikke så mye materialer løpende, men det krever forutsetninger for at man skal kunne danse, og det aller viktigste er et riktig gulv. Det handler veldig mye om skadeforebygging og å være fri til å gjøre de bevegelsene man ønsker. I starten hadde vi bare et betonggulv. Det er veldig hardt, og vi trengte et gulv med demping. Vi gikk for et sportsgulv i parkett.

I første etasje er det en svær og luftig maskinhall som hun mener har potensial som kunsthall. Kunstnerne på huset savner et sted lokalt for å vise kunsten sin, for i studioer og atelierer kan de ikke ta imot publikum på grunn av sikkerhet. Den lokale aktiviteten som kunstnerne skaper på uteområdet, med eksempelvis Transistorfestivalen, er avhengig av at kunstnerne har dette som tilholdssted, påpeker Mina.

– Jeg tror alle vi som er her føler en sterk tilknytning til stedet, fordi vi er her så mye, og fordi stedet er vårt eget og ikke et visningssted hvor vi er på besøk. Her bestemmer jo vi! Det er stor forskjell fra det å få en dag eller en uke i et lokale og komme inn i en stor institusjon som har sin kontekst og måter å gjøre ting på, enn å være et sted som er sitt eget. Her kan vi ta større plass.

Når vi spør om hun er klar for å gjøre dette igjen – et annet sted – får vi først et kontant nei, som fort blir til et kanskje. Tanken på å ta så stor personlig risiko og legge ned så mye arbeid i etablering og organisering, frister ikke til gjentakelse. Men det har jo vært kjempegøy…kanskje hun kunne være med, hvis noen andre hadde hovedansvar?

– Jeg håper at noen tar inspirasjon fra hva vi har fått til, og at modellen på en eller annen måte blir videreført eller utviklet til en varig modell.