Det startet med at ett av kollektivene fikk en leieavtale med REMA 1000 som eier bygget. De fikk en god deal hvis de fikk flere kunstnere inn. Koreograf Mina Weider forteller at kunstnere tok kontakt med hverandre og at hun ble tipset av Magdalene Solli, en av initiativtakerne til kunstnerkollektivet Montebøllo, som holder til i etasjen over og som også har fått tilskudd fra Kulturrom. Til slutt var huset fullt av kunstnere.
Vi er 5 kunstnerkollektiver på huset, to som er mest på dansekunst; som er vi og Montebøllo, eller bøllene som vi kaller de. Ellers så er det mange billedkunstnere, kunsthåndverkere og musikere som holder til her. Til sammen er det er nesten 60 kunstnere som holder til her på Montebello Kulturhus.
Mina ramser opp navn på kunstnere ettersom vi tråkker oss oppover i etasjene på brede steintrapper med gelender i heltre på den gamle transformatorstasjonen. Arkitektur og solid materialvalg, vitner om ambisjoner for norsk kraftforsyning i 1922. Her, som for mange industrier, har bygningene overlevd opprinnelig bruk – og med stil. Det nyklassisistiske anlegget består av flere bygninger på en stor åpen tomt, omkranset av bebyggelse. Standsmessige villaer skimtes mellom trærne på Oslos beste vestkant. På Montebello Kulturhus produseres det nå dans, teater, billedkunst, kunsthåndverk, design og musikk som møter publikum i inn- og utland. Dette er en arbeidsplass hvor kunsten blir til.
Her driver Mina kunstnerkollektivet Noreveien utøverfellesskap, sammen med billedkunstner Jon Vogt Engeland i tredje etasje. De framleier rimelig til kollegaer, og til sammen er det to dansekompanier, et teaterkompani, seks selvstendige scenekunstnere og to musikere som har fast arbeidssted her. I tillegg kommer samarbeidspartnere som er tilknyttet leietakernes prosjekter. Opprinnelig var det en god miks med dansekunstnere og billedkunstnere. – Men nå har vi dansekunstnerne liksom tatt over, ler Mina
Det som jeg synes har fungert veldig godt med dette kollektivet, er at vi er en liten gruppe som har dette fast. Da kan vi finne ut av hva våre behov er og tilrettelegge bruken etter det. Billedkunstnere har jo en lang tradisjon for atelierer. I dansekunsten er faste lokaler for dans ikke så etablert, i hvert fall ikke i Norge. Jeg synes at dette er en modell som fungerer, og jeg får tilbakemelding på at folk trives her.