Hvordan kan kultur få varig plass i byene når alt konkurrerer om de samme kvadratmeterne?

Under Oslo Urban Week inviterte Kulturrom til samtalen «Kampen om kvadratmeterne» – bokstavelig talt under brua – om hvordan eksisterende bygg kan bli motorer for kulturproduksjon, fellesskap og levende nabolag.

Arrangementet startet med en minikonsert av Jonas Alaska, etterfulgt av et innlegg av Nora Dyrvik (Kulturrom) og en panelsamtale ledet av Karen Sofie Sørensen (Kulturrom) med Nils Jørgen Nilsen (Honningbarna), Eyvind Brox (Halogen / medeier på Blå), Tine Aagesen (Solon Eiendom) og Martin Revheim (Ferd Eiendom).

Alle bilder i saken: Torleif Kvinnesland

 

Behovet for å tenke kultur inn fra start

Jonas Alaska åpnet med å si at han var glad for å spille på et arrangement som satte søkelys på å bevare musikkbyen Oslo.

«Jeg er glad for å spille på et arrangement med fokus på noe som jeg syns er viktig. Og det er å ta vare på den musikkbyen som Oslo er. Som er en ganske spesiell og bra musikkby. Så jeg håper at neste unge, tynne dude fra bygda som kommer inn til byen, får en plass å øve og spille inn musikk.»

Deretter gikk scenen til Nora Dyrvik, som snakket om hvordan kultur må planlegges inn tidlig – ikke etter at alt annet er på plass.

 

Regelverk og barrierer mot ombruk

Nora Dyrvik pekte på paradokset mellom alle de tomme byggene og mangelen på lokaler til kulturlivet.

«I Oslo står det mange ledige kommunale bygg og næringslokaler, samtidig som kulturlivet skriker etter rimelige lokaler. Flere aktører blir skvist ut av sentrum, og dette skremmer meg. For jeg ønsker å bo i et Oslo som gir plass til stemmene, som utfordrer oss og samler oss. En by uten kultur og kreativitet er en trist tanke, og det er der jeg er redd det er i ferd med å skje akkurat nå.»

Hun beskrev hvordan dagens regelverk – særlig TEK17 – er utformet for nybygg og derfor skaper store hindringer for ombruk.

«Regelverket tar ikke hensyn til ombruk fordi det er laget for nybygg. Vi trenger mulighet for trinnvis oppgradering, og ikke alt på én gang.»

Dyrvik trakk frem plan- og bygningsloven §31-4 som et lite kjent, men viktig verktøy for kommunene.

«Paragraf 31-4 gir kommunene mulighet til å gi unntak for tekniske krav i eksisterende bygg. Men ingen vet om denne paragrafen. Gebyrene varierer enormt – ett unntak i Bergen koster 1250 kroner, i Oslo 14 500 og i Tromsø 26 900.»

Utøvernes virkelighet: rommet som forsvant

Nils Jørgen Nilsen fortalte hvordan Honningbarna opplevde å lete etter øvingslokaler i Oslo.

«Vi fant en kjeller på Youngstorget som egentlig var for stygg til å leies ut som noe annet enn et øvingslokale. Det var masse bananfluer og dårlig luft, men det fungerte helt fint til vi måtte ut fordi det ble funnet asbest. Og sånn er det ofte – lokaler forsvinner like fort som man finner dem.»

Han understreket hvor lite som egentlig skal til for at musikere skal kunne virke.

«Det er ikke så mye som skal til. Et rom med god luft, der man kan lage lyd uten å plage andre, og som er rimelig. Jo flere rom vi kan ha tilgjengelig, jo bedre for mangfoldet.»

 

Kultur som drivkraft i byutvikling

Eyvind Brox delte erfaringer fra arbeidet med Blå og prosjekter i samarbeid mellom musikkfeltet, kommunen og eiendomsutviklere. Han viste hvordan kulturmiljøer ofte er de første til å gi liv til områder, men også de første som blir presset ut.

«Effekten er udiskuterbar: folk ønsker å være i kreative bydeler der det skjer noe. Men nettverkene og fellesskapene som får det til, er fragmenterte, personavhengige og sårbare.»

Brox etterlyste bedre strukturer og samarbeid på tvers av sektorer, og pekte på behovet for langsiktige visjoner for å bevare rom for kulturproduksjon i byen.

 

Langsiktighet og offentlige virkemidler

Martin Revheim beskrev arbeidet med Radiohuset på Marienlyst, et prosjekt på 40 000 kvadratmeter. Han understreket at kulturproduksjon må sees som infrastruktur på linje med idrettsanlegg.

«Vi vet at det er en direkte sammenheng mellom tilgang på en ishall og nivået på hockeyspillerne. Pussig nok er det vanskeligere å argumentere for det på kultursida, men det er helt analogt.»

Revheim trakk frem behovet for et hundreårsperspektiv, offentlig eierskap og klausulerte langtidsleieavtaler som sikrer kulturaktører stabile vilkår.

«Det finnes mange kommunale bygg som står tomme. Disse kunne vært brukt as is til kulturproduksjon uten at kostnadsnivået skyter i været.»

 

Når kultur og økonomi møtes

Tine Aagesen fra Solon Eiendom delte erfaringer fra prosjekter på Fjellhamar og Kvartal 71 i Kristiansand, hvor kultur har vært en del av planprosessen. Hun fortalte at selskapet har investert betydelig i å gjøre kultur til en naturlig del av nabolagsutviklingen.

«Vi har bygd en scene i Maskinhallen og brukt 25 millioner kroner. Vi ser verdien av miks – kreative næringer på lange kontrakter og gradert leie. Det er ikke goodwill, men det lønner seg i totalregnskapet.»

 

Et felles ansvar

Mot slutten pekte flere på behovet for politisk vilje, langsiktige planer og bedre bruk av eksisterende bygningsmasse.

«Skal vi bygge en god musikkby på europeisk nivå, må man jobbe på tvers med lange, gode visjoner,» sa Brox.

Karen Sofie Sørensen avsluttet med å minne om at tilskuddsordningene må støtte opp tidlig i prosessen.

«Kulturrom har ordninger som Grønnere investeringer og det nye programmet Gjenklang, for å hjelpe aktører med å utvikle gode og realistiske planer for bruk av eksisterende bygg.»

 

Oppsummering:

Samtalen under Oslo Urban Week 17. september 2025 konkluderte med:

  • Byene trenger flere, enklere og mer stabile rom for kulturproduksjon – i eksisterende bygg.
  • Kultur må planlegges inn fra starten, med støtte fra politikk, forvaltning og utbyggere.
  • Det er slik byer får – og bevarer – sjelen sin.