Kulturrom på Trondheim Calling 2026 – Oppsummering

Dagen bestod av to deler: seminaret «Creative Land Trust – Hvordan sikre areal for kulturproduksjon i framtiden?» med nye eiermodeller fra Storbritannia og tre norske eksempler, og panelsamtalen «Byutvikling: Hvordan unngå at kulturen blir en kasteball?» med erfaringer fra Trondheim, Oslo og Århus.

Tre norske eksempler

Etter de internasjonale innleggene presenterte tre norske aktører modellen for hvordan de har sikret eiendom til kulturformål. Modellene er svært forskjellige, men det de har til felles er at alle har funnet en måte å forankre kulturbruken i eierskapsstrukturen, ikke bare i en leiekontrakt.

USF Verftet, Bergen. Ivar Vogt fortalte om hvordan kulturlivet sikret seg en plass ved bordet da den gamle sardinefabrikken, på noe av den dyreste tomtegrunnen i Bergen, skulle selges. Eierne ville bygge boligblokker. Det klarte kulturlivet å stoppe. Løsningen ble eiendomsselskapet Kulturkvartalet Verftet Holding AS, eid av Bergen kommune, eiendomsaktøren EGD Properties og stiftelsen som driver kulturvirksomheten. At stiftelsen er medeier, ikke bare leietaker, er avgjørende. Hele området er leid ut til kommunen i 40 år, og det er nettopp denne langsiktige kommunale leieavtalen som ga banken trygghet nok til å gi gunstige lån. Kommunen leier videre til stiftelsen, som har full kontroll over innholdet. «Kommunen eller eiendomsaktøren har ingen påvirkning på hvem som kan leie, hvem som ikke kan leie, hvem som kan stå på scenen,» forklarte Vogt.

Tou, Stavanger. Per Arne Alstad beskrev hvordan kultur ble motoren i byutviklingen av Stavanger øst. Det startet med å ta i bruk et lite rom på 100 kvadratmeter i den nedlagte fabrikken. 25 år senere er Tou det største kultursenteret i Stavanger, med fem scener, 200 kunstnere og 400 000 besøkende i året. Her er det kommunen som eier bygningsmassen og har investert over 300 millioner i oppgradering. Men driften er kulturaktørenes egen: Tou er organisert som et ideelt aksjeselskap med bare rundt 10 prosent offentlig støtte. Resten finansieres av egen drift, først og fremst fordi Tou primært er et produksjonshus, ikke et visningssted.

TONO-bygget, Oslo. Ole Henrik Antonsen fortalte hvorfor TONO, med sine 45 000 medlemmer, har kjøpt et bygg i Kongens gate. TONO representerer en helt annen inngang enn de to foregående: en bransjeorganisasjon som investerer egne midler i eiendom. TONO har til enhver tid betydelige midler som venter på avregning til rettighetshavere. Regelverket er strengt: du kan ikke kjøpe aksjefond, men fast eiendom er tillatt. «Hvordan er streikekassen til LO investert? Den står i 26 bygårder i Oslo. Så hvorfor kjøper ikke vi en bygård?» fortalte Antonsen. Bygget gir avkastning gjennom utleie som avregnes til medlemmene. I tillegg brukes overskudd fra et tidligere eiendomssalg til å bygge studioer i kjeller og sjette etasje, som en måte å investere i fellesskapet og minske avstanden mellom organisasjonen og de skapende medlemmene.

Nyhavna – en bydel som planlegger for kultur fra start

Lene Fjellstad fra Nyhavna Utvikling presenterte det som kanskje er det mest ambisiøse forsøket i Norge akkurat nå: å planlegge for kultur fra første dag i en stor bytransformasjon. Det skal ikke være markedsleie på kulturbygg, det er satt i gang fire kulturpiloter, og kommunen har vedtatt å opprette et ideelt selskap for å forvalte kulturlokaler. «Når vi er ferdige om kanskje 20 år, vil det være mye mer areal tilegnet kultur,» sa Fjellstad.

Byarkitekt Nadja Sahbegovic la til et viktig perspektiv. Hun beskrev at arbeidet med Nyhavna har endret hennes eget syn på byutvikling. «Da jeg startet, så jeg på det området som en fantastisk mulighet til å utvikle byen. Men så ser man at det er så mange verdier som ligger der allerede.» Det perspektivskiftet, fra tomt lerret til å se verdiene som allerede finnes, er relevant for alle som jobber med byutvikling. Sahbegovic argumenterte for at kulturproduksjon må forstås som noe byen trenger, på linje med annen infrastruktur. «Vi liker å kalle oss teknologihovedstaden. Men vi trenger en infrastruktur bak scenene og museene for å være relevante og få folk til å ville bli i byen. Vi gjør ikke dette for Nyhavnas skyld,» sa hun.

Svartlamon – langsiktighet gjennom kamp

Gjermund Bungum Gorset fra Svartlamon Boligstiftelse brakte en mer nøktern tone. Svartlamon gikk fra okkupert område til Norges første byøkologiske forsøksområde, og i 2023 fikk de en 35-årig leieavtale med kommunen etter en krevende prosess gjennom regler for offentlige anskaffelser og statsstøtte. «Juristene i kommunen hater det,» sa Gorset. Men det gikk, fordi det var politisk vilje.

Gorset utfordret en grunnleggende antakelse i mye av byutviklingstenkningen: at kulturlokaler skal prises etter markedsleie. «Da sier man egentlig at kulturaktørene skal være avhengig av at politikerne hvert eneste år bevilger store beløp for å opprettholde dem. Det politiske styret forandrer seg. Det er en ganske stor sårbarhet.» Alternativet er å akseptere at kulturen kan være litt rufsete, at aktørene gjør ting selv, vedlikeholder selv og organiserer seg annerledes.

Han rettet også et tydelig korrektiv til optimismen rundt Nyhavna. Ikke fordi det mangler gode planer, men fordi det er mange organisatoriske ledd mellom kulturaktørene og de som bestemmer. «Du trenger strukturer som verner om intensjonene, som står på også når det er vanskelig,» sa Gorset. Fra Svartlamon beskrev han at man hele tiden møter et byråkrati som vil profesjonalisere og systematisere, og at en stor del av jobben hans er å være et skjold for kulturaktørene mot det.

Øveriet – 20 år med gradvis vekst

Mens seminaret viste frem ulike eiermodeller, representerer Magnus Westgaards Øveriet i Oslo noe annet: en kulturaktør som har klart seg som leietaker i 20 år. Westgaard startet i 2006 med penger fra salg av egen leilighet og lån fra faren. «Vi visste ingenting om noen ting. Heldigvis. Hadde vi visst det, hadde vi kanskje ikke startet.» I dag har de 67 øvingsrom og 1 300 brukere, med 440 på ventelisten. Hver gang et øvingsfellesskap i Oslo legges ned, vokser ventelisten.

To nøkkelfaktorer har holdt dem i live: trygg økonomisk styring og gradvis vekst, der hver utvidelse ble brukt til å reforhandle leieavtaler. Fra tre pluss tre, til fem pluss fem, til tjue pluss ti. Men Westgaard var tydelig på at Øveriet er et sjeldent tilfelle: «Alle andre fra den tiden har blitt borte. Bortsett fra Øvingshotellet, som var en kommunal satsing.»

Westgaard oppfordret kulturaktører til å ha mer selvtillit overfor eiendomsbransjen. «Vi er eiendomsbransjens reker som svømmer på bunnen og gjør avfallet til delikatesser,» sa han. Poenget hans var at kulturaktører tilfører reell økonomisk verdi som de sjelden får anerkjennelse for. Gårdeieren som leier ut til Øveriet tar jevnlig med bankdelegasjoner for å vise frem virksomheten, og får bedre lånebetingelser som følge av det. Da gårdeier tilbød å dekke en ventilasjonskostnad på fem millioner mot at Øveriet bandt seg i 20 år, ble det tydelig hvor mye verdi utleier tillegger dem.

Likevel var Westgaard ærlig om at det neppe er mulig å gjenta det han har gjort: «Vi var rett og slett kjempeheldige som kom inn på markedet så tidlig som vi gjorde. Jeg tror ikke det hadde gått i dag.»

Århus – kultur som driver, men på hvem sine premisser?

Jesper Mardahl fra Promus i Århus brakte et blikk utenfra. Århus er en by der kultur er en målbar politisk faktor: 3 000 er sysselsatt med musikk, med en omsetning på 2 milliarder danske kroner, og 62 prosent av innbyggerne oppgir musikk som en av grunnene til at de bor der. Kommunen har tilgjengeliggjort eiendom for kultur, blant annet Institut for X, en gammel godsbanegård som fikk frihusleieavtale i ti pluss ti år. Nå bygges det også et nytt anlegg med scene for 1 600, 21 studioer og kontorlokaler for musikknæringen.

Men Mardahl advarte mot å ta de gode eksemplene for gitt. Hans erfaring er at kulturen brukes som driver i byutviklingen uten at kulturaktørene får ta del i verdiene som skapes. «Kulturen blir brukt som en vare, en driver, som noen andre profiterer på til sist. Det synes jeg man skal være veldig oppmerksom på.» Ambisjonene er store i strategidokumentene, men den konsistente oppfølgingen mangler. «Man vil gjerne klippe en snor. Man vil gjerne vise en rapport på hvor viktig kulturen er. Men når det kommer ned til der det virkelig gjelder, forsvinner det politiske,» sa han. Det er en advarsel som er like relevant for norske byer.