Hopp til innholdet

Kulturrom på Trondheim Calling 2026 – Oppsummering

Under Trondheim Calling samlet Kulturrom kulturaktører, byutviklere og beslutningstakere fra inn- og utland for å diskutere et tilbakevendende problem: Kulturlivet skaper verdi for byene, men sitter sjelden igjen med noe selv. Hvordan kan vi sikre at kulturaktører ikke bare bidrar til områdemodning, men også får ta del i verdiene de skaper? 

Dagen bestod av to deler: seminaret «Creative Land Trust – Hvordan sikre areal for kulturproduksjon i framtiden?» med nye eiermodeller fra Storbritannia og tre norske eksempler, og panelsamtalen «Byutvikling: Hvordan unngå at kulturen blir en kasteball?» med erfaringer fra Trondheim, Oslo og Århus.

Creative Land Trust – Hvordan sikre areal for kulturproduksjon i framtiden?

 

Hvem skal eie byggene kulturen lever i? Det var det gjennomgående spørsmålet da Kulturrom inviterte til seminar med erfaringer fra Storbritannia og Norge. Daglig leder Karen Sofie Sørensen ledet samtalen, som åpnet med tre internasjonale innlegg fra Yves Blais (Creative Land Trust), Shain Shapiro (Sound Diplomacy) og Chris Sherrington (Music Venue Trust), før tre norske aktører presenterte sine driftsmodeller.

Creative Land Trust – en stiftelse som eier bygg for kunstnere og kulturproduksjon

Yves Blais, operations manager i Creative Land Trust i London, fortalte om stiftelsen som ble etablert i 2019 for å sikre rimelige arbeidslokaler for kunstnere. Bakteppet er alvorlig: en tredjedel av Londons kreative arbeidsplasser har vært i ferd med å forsvinne på grunn av stigende leiepriser. Dette til tross for at kreativ næring bidrar med 63 milliarder pund til britisk økonomi årlig.

Modellen er enkel: Stiftelsen kjøper eiendommer og leier dem ut til etablerte studiooperatører, som igjen tilbyr kunstnere lokaler til minst halvparten av markedspris. Poenget er at stiftelsen ikke driver byggene selv, men sikrer at eierskapet ligger hos en aktør som ikke kan selge til høystbydende. I dag forvalter de tre bygg med rundt 200 kunstnere. Bygningene er tilnærmet fullt utleid til enhver tid, mens kommersielle utleiere i samme marked ligger på rundt 70 prosent belegg.

«Arbeidslokaler for kultur er forsknings- og utviklingsinfrastrukturen til kultursektoren. Uten rimelige lokaler, ingen innovasjon,» sa Blais.

Særlig relevant for Norge: Et av byggene ble overdratt fra en bydel i London som ikke lenger brukte det. Prosessen tok fem år, men viser at offentlig eiendom som står tom kan bli varig kulturinfrastruktur, hvis noen tar initiativet.

Music Venue Properties – scener eid av fellesskapet

Shain Shapiro fra Sound Diplomacy innledet med det store bildet: «Vi har et system som verdsetter tomta mer enn det som skjer inne i bygningen.» Chris Sherrington fra Music Venue Properties fulgte opp med konkrete tall: Av rundt 800 grasrotscener i Storbritannia er mellom 80 og 90 prosent leietakere. Mange har investert store summer i lokalene, men har under 18 måneder igjen av leiekontrakten. De har altså bygd opp noe de når som helst kan miste.

Men før Music Venue Trust (som etablerte Music Venue Properties) kunne kjøpe scener, måtte de endre hvordan scenene ble snakket om, og hvordan de snakket om seg selv. Da organisasjonen startet i 2014, eksisterte knapt begrepet «grassroot music venue». Scenene ble kalt «the toilet circuit». Det første steget var å samle data om den økonomiske og kulturelle betydningen. «Vi må bevege oss forbi kultur for kulturens skyld. Det handler om kultur for kulturens skyld, kultur for økonomiens skyld og kultur for fellesskapets skyld – samtidig,» sa Shapiro.

Det neste steget var å endre selvbildet. Mange scener ble drevet som enkeltpersonsforetak og med et selvbilde som veldedig organisasjon. «Hvis du kaller deg en veldedighetsorganisasjon, skaper du et offer-narrativ: ‘Jeg trenger penger for å overleve.’ I stedet bør budskapet være: ‘Jeg er en investering som kan drive verdiskaping,’» sa Sherrington.

For å faktisk kjøpe scener opprettet Music Venue Trust et eget selskap, Music Venue Properties, som bruker «community benefit shares». Det er en form for samfunnsaksjer der hvem som helst kan investere fra 100 pund. Idéen var å omdefinere «fellesskap» fra et geografisk område til alle som bryr seg om musikk. Det traff: investorer fra hele landet meldte seg, også fra steder uten egne scener. «Min favoritt er en person fra Orkney Islands, helt nord i Skottland, 500 miles fra nærmeste scene, som likevel ville støtte,» fortalte Sherrington.

Folkefinansieringen ga legitimitet til å gå til andre kilder: staten, lokale myndigheter, musikkindustrien og etiske investorer. Til nå har de kjøpt syv scener, og holder på å signere avtaler på ytterligere ni. Den nyligste var The Joiners i Southampton, en scene som har eksistert i over 40 år og der Coldplay signerte sin første platekontrakt.

Shapiro knyttet erfaringene til Norge: «Jeg hører stadig fantastiske historier fra hele landet om studioer som bygges og betydelige investeringer som gjøres, men uten langsiktige leieavtaler. Og som i Storbritannia legges scener og produksjonslokaler ned.»

Erfaringene fra London viser to ting: At kulturaktører trenger noen som eier på vegne av fellesskapet, ikke bare gode leievilkår i dag, men en eierskapsstruktur som varer. Og at veien dit starter med kunnskap og et nytt språk om hva kulturen faktisk er verdt.

Tre norske eksempler

 

Etter de internasjonale innleggene presenterte tre norske aktører modellen for hvordan de har sikret eiendom til kulturformål. Modellene er svært forskjellige, men det de har til felles er at alle har funnet en måte å forankre kulturbruken i eierskapsstrukturen, ikke bare i en leiekontrakt.

USF Verftet, Bergen. Ivar Vogt fortalte om hvordan kulturlivet sikret seg en plass ved bordet da den gamle sardinefabrikken, på noe av den dyreste tomtegrunnen i Bergen, skulle selges. Eierne ville bygge boligblokker. Det klarte kulturlivet å stoppe. Løsningen ble eiendomsselskapet Kulturkvartalet Verftet Holding AS, eid av Bergen kommune, eiendomsaktøren EGD Properties og stiftelsen som driver kulturvirksomheten. At stiftelsen er medeier, ikke bare leietaker, er avgjørende. Hele området er leid ut til kommunen i 40 år, og det er nettopp denne langsiktige kommunale leieavtalen som ga banken trygghet nok til å gi gunstige lån. Kommunen leier videre til stiftelsen, som har full kontroll over innholdet. «Kommunen eller eiendomsaktøren har ingen påvirkning på hvem som kan leie, hvem som ikke kan leie, hvem som kan stå på scenen,» forklarte Vogt.

Tou, Stavanger. Per Arne Alstad beskrev hvordan kultur ble motoren i byutviklingen av Stavanger øst. Det startet med å ta i bruk et lite rom på 100 kvadratmeter i den nedlagte fabrikken. 25 år senere er Tou det største kultursenteret i Stavanger, med fem scener, 200 kunstnere og 400 000 besøkende i året. Her er det kommunen som eier bygningsmassen og har investert over 300 millioner i oppgradering. Men driften er kulturaktørenes egen: Tou er organisert som et ideelt aksjeselskap med bare rundt 10 prosent offentlig støtte. Resten finansieres av egen drift, først og fremst fordi Tou primært er et produksjonshus, ikke et visningssted.

TONO-bygget, Oslo. Ole Henrik Antonsen fortalte hvorfor TONO, med sine 45 000 medlemmer, har kjøpt et bygg i Kongens gate. TONO representerer en helt annen inngang enn de to foregående: en bransjeorganisasjon som investerer egne midler i eiendom. TONO har til enhver tid betydelige midler som venter på avregning til rettighetshavere. Regelverket er strengt: du kan ikke kjøpe aksjefond, men fast eiendom er tillatt. «Hvordan er streikekassen til LO investert? Den står i 26 bygårder i Oslo. Så hvorfor kjøper ikke vi en bygård?» fortalte Antonsen. Bygget gir avkastning gjennom utleie som avregnes til medlemmene. I tillegg brukes overskudd fra et tidligere eiendomssalg til å bygge studioer i kjeller og sjette etasje, som en måte å investere i fellesskapet og minske avstanden mellom organisasjonen og de skapende medlemmene.

Tre modeller, tre erfaringer:

 

I Bergen sikret kulturlivet seg medeierskap og uavhengighet gjennom en flerpartsstruktur. I Stavanger viser Tou at kommunalt eierskap kan gi kulturaktører langsiktig trygghet uten å gjøre dem avhengig av offentlig drift. I Oslo viser TONO at bransjen selv kan bli eiendomsaktør, hvis pengene allerede finnes og viljen er der.

Byutvikling: Hvordan unngå at kulturen blir en kasteball?

I panelet satt: Gjermund Bungum Gorset (Svartlamoen Boligstiftelse), Magnus Westgaard (Øveriet Oslo), Lene Fjellstad (Nyhavna Utvikling), Jesper Mardahl (Promus, Århus), Nadja Sahbegovic (Byarkitekt, Trondheim) og Karen Sofie Sørensen (moderator). Oppspark ved Nora Dyrvik (Kulturrom). Foto: Ina Stenvig / Trondheim Calling

Arkitekt Nora Dyrvik fra Kulturrom holdt innledningen til panelsamtalen. Hun pekte på at ingen ville sett for seg at et konserthus må flytte fordi området har blitt for populært. Men for et øvingslokale? Da er det bare sånn det er. De store scenene fyller ikke seg selv. Uten øvingsrom, studioer og lagerlokaler blir det ingen artister å sette på plakaten. Men nettopp denne infrastrukturen er overlatt til markedet: kortsiktige leiekontrakter, bygg som skal rives, områder som skal utvikles.

Dyrvik beskrev mønsteret mange kulturaktører kjenner seg igjen i: Du får tilgang til et lokale. Investerer hundretusener, kanskje millioner. Området blir mer attraktivt, delvis på grunn av det du har vært med på å skape. Prisene stiger. Og plutselig har du ikke råd til å være der. Pengene du la i bygget, blir hos gårdeier. Verdistigningen tilfaller utviklerne. «Stedet du gjorde kult, har blitt for kult for deg.»

«Én kulturaktør alene kan ikke kreve dette. Hvis vi skal komme noen vei, må vi stille spørsmålene sammen. Som et samlet felt.»

Daglig leder Karen Sofie Sørensen ledet den påfølgende samtalen med Lene Fjellstad (Nyhavna Utvikling), Nadja Sahbegovic (byarkitekt i Trondheim), Gjermund Bungum Gorset (Svartlamon Boligstiftelse), Magnus Westgaard (Øveriet, Oslo) og Jesper Mardahl (Promus, Århus). Seminaret hadde vist at det finnes modeller som fungerer. Spørsmålet panelet tok opp var hva som kreves for å få dem til å fungere i praksis: Hvilken rolle spiller kommunen? Hva skjer når gode intensjoner møter byråkrati og markedskrefter? Og hva kan kulturaktørene selv gjøre?

Nyhavna – en bydel som planlegger for kultur fra start

 

Lene Fjellstad fra Nyhavna Utvikling presenterte det som kanskje er det mest ambisiøse forsøket i Norge akkurat nå: å planlegge for kultur fra første dag i en stor bytransformasjon. Det skal ikke være markedsleie på kulturbygg, det er satt i gang fire kulturpiloter, og kommunen har vedtatt å opprette et ideelt selskap for å forvalte kulturlokaler. «Når vi er ferdige om kanskje 20 år, vil det være mye mer areal tilegnet kultur,» sa Fjellstad.

Byarkitekt Nadja Sahbegovic la til et viktig perspektiv. Hun beskrev at arbeidet med Nyhavna har endret hennes eget syn på byutvikling. «Da jeg startet, så jeg på det området som en fantastisk mulighet til å utvikle byen. Men så ser man at det er så mange verdier som ligger der allerede.» Det perspektivskiftet, fra tomt lerret til å se verdiene som allerede finnes, er relevant for alle som jobber med byutvikling. Sahbegovic argumenterte for at kulturproduksjon må forstås som noe byen trenger, på linje med annen infrastruktur. «Vi liker å kalle oss teknologihovedstaden. Men vi trenger en infrastruktur bak scenene og museene for å være relevante og få folk til å ville bli i byen. Vi gjør ikke dette for Nyhavnas skyld,» sa hun.

Svartlamon – langsiktighet gjennom kamp

 

Gjermund Bungum Gorset fra Svartlamon Boligstiftelse brakte en mer nøktern tone. Svartlamon gikk fra okkupert område til Norges første byøkologiske forsøksområde, og i 2023 fikk de en 35-årig leieavtale med kommunen etter en krevende prosess gjennom regler for offentlige anskaffelser og statsstøtte. «Juristene i kommunen hater det,» sa Gorset. Men det gikk, fordi det var politisk vilje.

Gorset utfordret en grunnleggende antakelse i mye av byutviklingstenkningen: at kulturlokaler skal prises etter markedsleie. «Da sier man egentlig at kulturaktørene skal være avhengig av at politikerne hvert eneste år bevilger store beløp for å opprettholde dem. Det politiske styret forandrer seg. Det er en ganske stor sårbarhet.» Alternativet er å akseptere at kulturen kan være litt rufsete, at aktørene gjør ting selv, vedlikeholder selv og organiserer seg annerledes.

Han rettet også et tydelig korrektiv til optimismen rundt Nyhavna. Ikke fordi det mangler gode planer, men fordi det er mange organisatoriske ledd mellom kulturaktørene og de som bestemmer. «Du trenger strukturer som verner om intensjonene, som står på også når det er vanskelig,» sa Gorset. Fra Svartlamon beskrev han at man hele tiden møter et byråkrati som vil profesjonalisere og systematisere, og at en stor del av jobben hans er å være et skjold for kulturaktørene mot det.

Øveriet – 20 år med gradvis vekst

 

Mens seminaret viste frem ulike eiermodeller, representerer Magnus Westgaards Øveriet i Oslo noe annet: en kulturaktør som har klart seg som leietaker i 20 år. Westgaard startet i 2006 med penger fra salg av egen leilighet og lån fra faren. «Vi visste ingenting om noen ting. Heldigvis. Hadde vi visst det, hadde vi kanskje ikke startet.» I dag har de 67 øvingsrom og 1 300 brukere, med 440 på ventelisten. Hver gang et øvingsfellesskap i Oslo legges ned, vokser ventelisten.

To nøkkelfaktorer har holdt dem i live: trygg økonomisk styring og gradvis vekst, der hver utvidelse ble brukt til å reforhandle leieavtaler. Fra tre pluss tre, til fem pluss fem, til tjue pluss ti. Men Westgaard var tydelig på at Øveriet er et sjeldent tilfelle: «Alle andre fra den tiden har blitt borte. Bortsett fra Øvingshotellet, som var en kommunal satsing.»

Westgaard oppfordret kulturaktører til å ha mer selvtillit overfor eiendomsbransjen. «Vi er eiendomsbransjens reker som svømmer på bunnen og gjør avfallet til delikatesser,» sa han. Poenget hans var at kulturaktører tilfører reell økonomisk verdi som de sjelden får anerkjennelse for. Gårdeieren som leier ut til Øveriet tar jevnlig med bankdelegasjoner for å vise frem virksomheten, og får bedre lånebetingelser som følge av det. Da gårdeier tilbød å dekke en ventilasjonskostnad på fem millioner mot at Øveriet bandt seg i 20 år, ble det tydelig hvor mye verdi utleier tillegger dem.

Likevel var Westgaard ærlig om at det neppe er mulig å gjenta det han har gjort: «Vi var rett og slett kjempeheldige som kom inn på markedet så tidlig som vi gjorde. Jeg tror ikke det hadde gått i dag.»

Århus – kultur som driver, men på hvem sine premisser?

Jesper Mardahl fra Promus i Århus brakte et blikk utenfra. Århus er en by der kultur er en målbar politisk faktor: 3 000 er sysselsatt med musikk, med en omsetning på 2 milliarder danske kroner, og 62 prosent av innbyggerne oppgir musikk som en av grunnene til at de bor der. Kommunen har tilgjengeliggjort eiendom for kultur, blant annet Institut for X, en gammel godsbanegård som fikk frihusleieavtale i ti pluss ti år. Nå bygges det også et nytt anlegg med scene for 1 600, 21 studioer og kontorlokaler for musikknæringen.

Men Mardahl advarte mot å ta de gode eksemplene for gitt. Hans erfaring er at kulturen brukes som driver i byutviklingen uten at kulturaktørene får ta del i verdiene som skapes. «Kulturen blir brukt som en vare, en driver, som noen andre profiterer på til sist. Det synes jeg man skal være veldig oppmerksom på.» Ambisjonene er store i strategidokumentene, men den konsistente oppfølgingen mangler. «Man vil gjerne klippe en snor. Man vil gjerne vise en rapport på hvor viktig kulturen er. Men når det kommer ned til der det virkelig gjelder, forsvinner det politiske,» sa han. Det er en advarsel som er like relevant for norske byer.

Et samlet felt

Gjennom hele dagen, fra London og Århus til Bergen, Stavanger, Oslo og Trondheim, gikk det samme mønsteret igjen: Kulturen skaper dokumenterbar verdi for områdene den etablerer seg i, men kulturaktørene sitter sjelden igjen med noe selv. Det finnes modeller som kan endre dette, enten det handler om stiftelser som eier bygg, folkefinansiering, kommunalt eierskap eller bransjeorganisasjoner som investerer egne midler. Men modellene krever noe: politisk vilje, langsiktige strukturer, og at kulturaktørene selv hever stemmen. Ikke alene, men sammen.

«Jeg har holdt på i 20 år og på en måte følt meg litt alene. Alle sier det er kjempeutfordring med arealer og leiepriser. Men ingen sier det sammen,» oppsummerte Magnus Westgaard.

Publisert: 17.02.2026

Endret: 17.02.2026