Nye muligheter for Dramatikkens hus

Christina Friis er daglig leder av Dramatikkens hus. Hun tar oss med gjennom den populære uteserveringen som bugner av grønne planter. Baren og teatret deler inngangsparti, teatrets foaje, hvor den opprinnelige fabrikkstrukturen er beholdt. Til høyre ligger baren, og inn til venstre fører trappegangen til nyoppussede kontorer og et romslig skriveloft.

Dramatikkens hus har et nasjonalt ansvar for utvikling av norsk og samisk dramatikk. Det kan søkes om tilskudd for arbeidsopphold her på huset: Skrivestøtte, samarbeid med dramaturg og verksted.

I scenerommet får dramatikere mulighet til å teste tekster sammen med profesjonelle skuespillere, regissører, lys, lyd og publikum. Dette er en utviklingsarena for scenetekst. Forestillingene lages ikke ferdig her. Det skjer på teatre rundt om i hele landet, dit tekstene ofte tas med etter et opphold her. Driften er 100% ikke-kommersiell, forteller Friis. Alle visninger er gratis.

– Andre hus har gjerne mer spesialiserte rom der formålet er definert på forhånd: prøver, lesing og så videre. Det passer godt på store scener, men hos oss er scenerommet et alt-mulig-rom der man kan endre og utfordre, forteller kommunikasjonsansvarlig Adam Tumidajewicz. Sammen med teknisk ansvarlig Ole-Jørgen Løvås gir Adam oss en omvisning på huset og innsikt i hvordan det drives.

Bilde fra bakgården til lokalet

Det at man kan justere så mye underveis gir også noe tilbake til den kreative prosessen. Raske endringer er en del av arbeidshverdagen på Dramatikkens hus:

– Det er ofte nye manus og tekniske beskjeder hver dag, derfor må man ha et teknisk oppsett som støtter plutselige endringer i materialet. Vi tilpasser fra teknisk side og får mest mulig ut av det vi har, sier Løvås.

Det er kostbart å ha kunstnere innom og bemanne med teknikk og skuespillere. I fremtiden er planen at huset skal holde døgnåpent, og at utstyret kan brukes av alle uten fare for overoppheting og skade, slik at huset er mest mulig tilgjengelig. Men det er flere investeringer unna i dag.

– De bevegelige lyskasterne vi fikk midler til har endret livet mitt som tekniker! Nå kan vi jobbe mye mer effektivt. Brukerne våre slipper å vente mens vi gjør justeringene. Det er utrolig viktig med den bruken vi har, der ting skal testes og prøves ut, sier Løvås.  Dramatikkens hus fikk tilskudd fra Kulturrom til å kjøpe inn de bevegelige lampene.

Andre bevegelige lamper har de arvet fra Operaen, og mange av sine egne er oppgradert med LED-pærer inni den gamle optikken. Det gjør at de gamle lampene får nytt liv, og kan vare mye lenger enn de ville gjort med de gamle pærene, samtidig som de bruker mindre strøm. Også høyttalerne har de fått fra Rikskonsertene. De er utrolig god kvalitet, men over 20 år gamle. Tempoet på utbytting av utstyr og hvor mye fleksibilitet de har bestemmes en god del av hva de får av tilskudd og støtte, men det er en del utbedringer som må gjøres før nytt utstyr kan komme på plass.

– Det utstyret som kommer nå krever en annen type strøm, og da må man oppdatere strøminfrastrukturen på huset, sier Løvås.  

Mens Kulturrom var innom, ble scenerommet vedlikeholdt.

– Vi bruker mye på vedlikehold. Akkurat nå støvblåser vi i riggen, det må gjøres minst en gang i året.  

Scenen er utstyrt med midler fra Kulturrom

– Vi var litt usikre på om vi kunne søke tilskudd fra Kulturrom til å begynne med, sier Løvås.  

De søkte først om støtte til bevegelige lamper og oppgradering av backstage for støydemping.

– Det er ofte flere ting man gjerne vil fikse og ordne på uten at det er midler til det. Scenekunsten kommer først, sier Tumidajewicz.   

– Tidligere har vi måttet si fra til brukene at det ikke er en god ide å ha visninger på onsdag morgen, for da er det varelevering hos Oslo Mekaniske verksted, og en intens skramling fra traller og ølfat på lageret har ljomet gjennom visningslokalet.  

Det er ikke lenger et problem i det hele tatt: Det er bygget inn en lydisolerende vegg som deler backstage-området i to. Nå kan både bar og scene ha høyt lydnivå uten at de må høre hverandre.  De forteller at teknikere på huset har merket stor forskjell siden det nye lysutstyret kom på plass, og at skuespillere og dramatikere ikke lenger plages av støy fra baren og lageret.

– Når man kommer inn og jobber med tekst her blir scenen et rom for kreativ skaping, og på mange måter sår vi frø til flere av de store scenene herfra. Man kan prøve ut forskjellige teknikker uten at fallhøyden er stor. Rommet spiller en viktig rolle i teaterhistorien – det er mer et verksted for teaterkunst enn en scene, forklarer Friis.

De fleste i scenekunstfeltet er ikke så heldige at de eier sitt eget bygg. Fra å være stiftelsen Det Åpne Teater er dagens Dramatikkens hus bygget på frivillig innsats og dugnad, noe som synes i mange av husets rom. Som selveier må alle utbedringer bekostes selv og det må tilpasses organisasjonens økonomi.

– Mange prosesser er veldig lange når de bygger på støtte fra det offentlige eller andre støtteordninger. Derfor kan man få tid til å planlegge og vokse før man tar endelige valg, sier Tumidajewicz.

Men han legger også til at det er ikke uproblematisk å måtte vente så lenge før man kan gjøre endringer på huset: Mye venter på å bli gjort.

– Strategien er å være et hus for kunstnerne, og behovene vokser ut fra det.  

På grunn av det føler de at det vokser frem en helhetlig kultur med alle som er innom her på huset, samtidig som de støtter kunstnerne i det de driver med.

– Som en ikke-kommersiell aktør må ikke forestillingene tjene inn noe. Da kan vi sette scenekunsten først, sier Friis.

Oppe i det gamle tårnet er det i dag plassert teknisk utstyr langs veggene. Her vil Dramatikkens hus lage et nytt rom, som kan brukes til lesing, prøver og som skrivestue – også når hovedsalen er i bruk. Bak blendevegger er det glassvinduer på alle sider, som vil åpnes opp ved ombygging for å slippe inn lys fra utsiden.

Beskjeder etterlatt etter forestilling.

Tårnet er taket i det som var monteringshallen for togvogner i sin tid, og som nå et stort tomt rom 12 meter over scenegulvet. Det beskrives som en rumlekasse, og den er uheldig for lydkvaliteten i det nåværende scenerommet. I tillegg har tårnet plass til å være mye mer enn ett tomrom, forteller Friis:

– Med tilskudd fra ordningen Grønnere lokaler, kan vi nå sette i gang en mulighetsstudie for å se hvordan vi kan bygge om dette til å bli et funksjonelt rom, samtidig som vi får bedre energiutnyttelse og lydforhold. Dette kan gi arbeidsrom for mange flere kunstnere – og tenk så fint det blir når det lyser fra vinduene på toppen her!

Selv om prosessen er i gang, er det mye som skal på plass før tårnet kan bli sitt eget øvings- og visningsrom:

– Tilskuddet fikk vi rett før sommeren, og vi er i dialog med de som kan hjelpe oss med mulighetsstudien. Det blir en lang vei dit og mye tid til å tenke, og vi kan vokse og gro i den perioden. 

Hun avslutter med å fortelle hva teateret er for feltet:

– Vi er et rom for scenekunst, og vi er med i forumer der teatre, scener og organisasjoner møtes. På den måten er vi matchmaker, møteplass, og et rom for utvikling av teater i ett.