Antagelig har vi allerede revet mange av dem. Noen bygg blir revet til tross for massive protester, de aller fleste forbigår i stillhet. På arkitektstudiet blir det sagt at det ikke skal bygges nytt når studentene blir voksne arkitekter. Praksisen skal dreie seg i større grad om transformasjon og gjenbruk.

Når man beveger seg rundt i Norges byer ser man ofte en heisekran. Det er ikke så rart, da tall fra SSB forteller oss at det bygges ca 4 500 bygninger av betydelig størrelse hvert eneste år, da er småhusbebyggelse og mindre konstruksjoner trukket fra. Det bygges med andre ord mer enn tolv store bygg om dagen, og rives ni samme dag. I overkant av 3 300 bygg rives årlig, også her utelatt småhus.(1)

I denne statistikken finnes det mange bygg med stor arkitektonisk, kulturell og historisk verdi. Siemens-bygget i Trondheim, Sentralbadet i Bergen og Y-blokka i Oslo er noen eksempler. Det rives også mange bygninger som ikke får medieoppslag, mange av dem en del av etterkrigstidens industrilandskap. Hvilke konsekvenser har dette og hvilket potensial er det vi river vekk?

Mange bygninger rives med argumentasjon om at det skal bygges nytt og bedre, med bedre løsninger for energi og utnyttelse. Det bygges etter BREEAM NOR standard, moderne regulering og sjekklister fra FutureBuilt. Dette er gode tiltak, men langt ifra nok, i alle fall når vi vet at byggenæringen fortsatt står for 40% av verdens klimautslipp.

I følge boken “Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede”, utgitt av SINTEF akademiske forlag, viser resultater fra forskning at:

“for nye bygninger vil det ta tiår før fordelen av lavere årlige utslipp knyttet til energibruk i drift utligner belastningene av de høye utslippene knyttet til oppføringen av dem. Funn i litteraturen støtter at rehabilitering er bedre i en 30-års horisont mot 2050, siden det kan ta fra 10 til 80 år før et nybygg utligner klimagassutslippet som kom i byggeprosessen. Dermed kan man, sett fra et miljømessig perspektiv, konkludere med at rehabilitering av eksisterende bygninger vil være miljømessig fordelaktig på kort og mellomlang sikt.”

Ved å oppgradere eksisterende bygninger, kan man ifølge norske casestudier ende opp med et klimagassutslipp som tilsvarer en tredjedel av utslipp ved nybygging. Det er altså mye å spare på å bruke opp den bygningsmassen vi allerede har.(2) For å drastisk redusere utslippene må vi gjøre tiltak som er effektive på både lang og kort sikt.

Transformasjon og rehabilitering har fått en kraftig oppsving de siste ti årene. Likevel ser vi at debatten oftest preges av å bevare bygg med kulturhistorisk verdi. Den pågående klima- og naturkrisen krever derimot mye mer av oss. Vi er nødt til å teste potensialet i alle eksisterende bygninger før vi tar et så drastisk valg som å transformere våre ressurser til avfallsproblemer.

I boken ”How Buildings Learn” av Stewart Brand kategoriseres bygninger i konseptene High Road og Low Road. Gjennom disse beskriver han kvaliteter og bevarings-grunner ved både de bygningene som har kommet seg på byantikvarenes bevaringsliste, samt de som havner utenfor. Hver av kategoriene har sine styrker, men behandles ulikt i diskusjonen om vern, bevaring og verdi.

•  High Road-bygninger er monumentene. Bygninger som er konstruert for storhet, med solide konstruksjoner og rik materialbruk. De har fått utvikle seg langsomt og vedlikeholdes nøysomt.
•  Low Road-bygninger kjenner vi gjerne som industribygg og eldre kontorbygg. Dette er byens usynlige bygninger, med lav leiekostnad og ingen vernestatus. Her er det rom for å gjøre større endringer, både midlertidige og permanente. Disse byggene tilbyr en større fleksibilitet enn bygg i kategorien High Road.(3)

”Do what you want. The place can´t get much worse anyway. It´s just too much trouble to tear down.”
-Stewart Brand (4)

Disse bygningene blir gjerne ansett å ha liten verdi i byene våre, og de rives ofte uten protester. Her ligger likevel mange muligheter, som gjerne kreative aktører ser. I utnyttelsen av Low Road-bygninger kan det virke som kulturbransjen som er best i klassen.

Illustrasjon: «I Trondheims industrilandskap» Viser noe av potensialet som ligger i industrilandskapet som kan bli revet vekk.

At kulturaktører ofte flytter inn i Low Road-bygninger kan ha flere grunner. Byggene tilbyr gjerne en lavere leiekostnad og krever et kreativt blikk for å se potensialet som ligger der. Kanskje har kulturaktørene bare blitt vant til å gjøre det beste ut av det de har? Samtidig kan et atelier, et øvingsrom eller en scene passe inn i mange ulike typer rom, og har ikke de samme strenge kravene som mange andre offentlige bygg har. Dermed kan man også vende på det, og si at kulturbransjen nettopp derfor har et særlig ansvar for å ta i bruk byens tomme lokaler.

De godt subsidierte kulturinstitusjonene går gjerne inn i nybygg. Operaen i Oslo, Munch-museet og det nye Nasjonalmuseet er slike eksempler. De som produserer kunsten disse byggene lever av, studioer, gallerier, spesialforretninger, atelier og øvingslokaler befinner seg gjerne i Low Road-bygninger. Kanskje ligger det noe i det Brand hevder, at nye ideer må komme fra gamle bygninger. Det spiller egentlig ingen rolle hvorfor kulturbransjen flytter inn i Low-Road-bygninger, poenget er at det gjøres. Når kulturlivet tar i bruk gammel bygningsmasse skjer sirkularitet i praksis.

Low Road-bygningene utgjør den største andelen av de 3 300 byggene som rives årlig. Hvilken ressurs er vi i ferd med å rive bort? I disse byggene ligger det en enorm verdi, spesielt for en bransje som er avhengig av lave leiekostnader og kreativt spillerom. Alle områder kan ikke poleres og perfeksjoneres, det må være rom til å utfolde seg.

Min oppfordring til dere som som sitter med planer for nye områder, dere som vil etablere nye kulturlokaler eller dere som sitter med makt til å vurdere om noe skal rives:
Riving må nå være siste utvei, vi må heller tilpasse oss våre bygde omgivelser. Jeg har en sterk tro på at den motstanden byggene vil by på, kun vil skape mer interessante og unike lokaler.

Og til kulturaktørene som har reddet så mange bygg fra riving tidligere, våg å ta dere til rette og bebo bygg som står på en utbyggers rivingsliste. Om vi klarer å vise at det ligger et potensiale i også Low Road-bygninger vil vi ikke bare få en stor miljøgevinst, men vi vil også ta vare på en viktig del av vår kulturhistorie. Det tror jeg kunsten, kulturen og byene våre vil nyte godt av.

Det passer seg godt å avslutte med et sitat fra musiker Johnny Skalleberg om stemningen i Brenneriveien 11, en tidligere kulturell smeltedigel, som nå er revet til fordel for studentboliger:

”Så å si alle som kom inn her, reagerte positivt på vibben i rommet. Åssen det ser ut her. Vi skilte oss ut fra de streitere studioene. Og sånne ting er viktig for artister: Man slipper de høye skuldrene og slapper av, og føler man er på besøk hjemme hos noen. Det er bra for kreativiteten og de musikalske prestasjonene.” (6)

Det rives 9 bygg om dagen. Illustrasjon: 9 bygg som kunne blitt noe annet: Siemens i Trondheim, Y-blokka, Sentralbadet i Bergen, Politihuset i Stavanger, Sykepleierhøgskolen i Oslo, Brenneriveien 11 i Oslo, Tøyenbadet i Oslo, Ensjøbyen i Oslo, Meierigården i Trondheim